Category: Uncategorized

Bikini fitness – kun er ny missekonkurranse?

I løpet av de siste årene har ”strong is the new skinny” blitt et slagord som har gått igjen. Kvinner skal ikke lengre kun være tynne, de skal også være veltrente. Jeg sier kun, fordi sterke kvinner med noen kilo ekstra blir ikke ansett som ”hot”, og verdens sterkeste kvinne er ingen sylfide.

Med ”strong is the new skinny” har det skjedd mye bra, og mye leit. En hver form for standardisering av skjønnhet, er uheldig. Med tanke på at de fleste kvinner som fremstilles i såkalt ”fitspiration”-materiale, er fitnessmodeller rett før konkurranse, og dermed har tilsvarende lav fettprosent, er det heller ikke et sunt ideal. Det positive er at det nå oppfordres til fysisk aktivitet og ”sunt” kosthold fremfor slanking ved kalorirestriksjon alene. Kvinner kan endelig trene styrke uten stigma, og kan bygge muskler uten rare blikk. Dette er flott! Styrketrening er ikke bare skadeforebyggende, men hindrer også en rekke sykdommer som beinskjørhet, hjerte og karsykdommer, samt kan hjelpe mot depresjon og angst. Men det er ikke like positivt når det blir til at anoreksi blir erstattet av ortoreksi.

2012-euro-women-zagreb-photo_046

Hva er det egentlig som skiller bikini fitness fra missekonkurransene? Begge arenaer vektlegger hår, sminke, og utseende generelt. Begge arenaer vektlegger sceneopptreden. Begge arenaer krever en form for ”talent”, men i stedet for dans, sang eller lignende, så er det selvdisiplinen og formen som regnes for ”talent”. Bikini fitness blir bare nok en arena hvor kvinner blir dømt etter utseende, og intet annet. Det er nok en arena som bidrar til et usunt kroppsfokus, et skjønnhetshysteri.

Nå tenker kanskje mange at kroppsbygging generelt er noe både menn og kvinner driver med. Ja, det er det. Men etter bikini fitness’ inntreden, har kroppsbygging også blitt noe flere jenter driver med, kanskje fordi det ikke stiller like store krav til fult så lav fettprosent, og kanskje fordi en ikke skal bli stor, men kun ha definerte linjer, og dermed blir en mer feminin gren. Kroppsbygging omtales av utøvere som en ”sport”. Jeg vil aldri stå for en slik definisjon av noe hvor du doping nærmest er en forutsetning for å vinne. Det er så usportslig som du får det. Det er en skjønnhetskonkurranse, hvor definisjonen av hva som er ”vakkert” blir definert ut fra hvilken gren du konkurrerer i.

10418979_475462705923514_5573430134017585218_n

Jeg vil ikke påstå at det ikke er mye jobb som ligger bak fitness, i likhet med at det nok er mange timers forberedelse som ligger bak missekonkurranser. Spørsmålet er heller om det er et sunt fokus, og med et så strengt regime når det kommer til kosthold og trening, hvor en til slutt blir dømt etter babe-faktor, slik en blir i bikini fitness, er ikke noe jeg vil kalle sunt. Ikke bare er veien til sceneform usunn i seg selv, mange jenter mister menstruasjonen, men å se kroppen gå tilbake til hverdagsform etter konkurranse kan være en enorm psykisk belastning. Silikon er heller ikke et fremmed fenomen i fitnessmiljøet. Kroppsbildet kan bli så forvrengt at en ser på sixpack som en del av normen, og en sunn mengde kroppsfett blir noe skremmende.

Som Beyoncé sier så treffende: ”Pretty hurts”. Et slikt fokus på det ytre, gir ikke mye rom for det indre. Du blir likt og komplimentert for kroppen din, ikke for personligheten din, ikke for intellektet eller kreativiteten. Du får beskjed om at din verdi ligger i ditt ytre, og ditt ytre er ikke noe du kan basere deg på til du går i grava. ”Strong is the new skinny” er ikke et positivt fenomen. Det er kun en ny retorikk som forteller deg hvordan du burde se ut. Bikini fitness er ikke en sport for spreke jenter, det er en missekonkurranse.

guro

 

Feministen som ikke var feminist, men som var det allikevel

Jeg har vokst opp i et hjem der det ikke var snakk om feminisme. Det var en selvfølge at kvinner og menn var likestilte i vår familie – ja, kanskje hadde vi mer matriarkat enn patriarkat. Familien min består den dag i dag av sterke kvinner som utretter imponerende ting hver dag, og fokuset har hele tiden vært på verdi på bakgrunn av hva man er og gjør, og ikke på hva man har mellom bena.

Det var derfor svært merkelig for meg å bli møtt med et realt kulturkræsj på ungdomsskolen. Én ting var jentelusbemerkningene og noe kjønnede fordelte grupper på barneskolen, men der var det en gjensidighet og ingen svakere grupper ute og gikk. Noe ganske annet var det å daglig bli møtt med ”…men du er jente, så hold kjeft.” Vi hadde en svært mannssjåvinistisk holdning på ungdomsskolen min, hvilket ble forsterket av majoriteten av jentene som føyet seg gjennom altfor mye sminke, tilbakeholdenhet og manglende evne til å si i fra. Som ei som så seg mett på dette og sa i fra, irriterte jeg meg grønn over dette. Men responsen var fortsatt ”…men du er jente, så hold kjeft.” Jeg hatet det. Uansett hva jeg sa i fra om og var uenig i, ble jeg møtt med den samme setningen. På samme tid var det lange skjørt, korsetter og sorte pandaøyne over en lav sko hva stil angikk (smågoth var bare fornavnet), og i mitt første kvinnedagstog, knapt nok klar over hva parolen gikk ut på, stilte jeg i en alder av tretten år følgelig opp i fløyelshabitt og korsettert utringning sammen med to venninner. Den ene av de to hadde invitert meg med, med begrunnelsen at det var et tog for kvinners rettigheter og likestilling. Jeg syntes det hørtes helt og holdent jubel ut, i lys av både oppvekst og frustrerende erfaringer fra skolegården, og slang meg selvfølgelig med.

Det ble ikke fullt så jubel der vi gikk tett i nærheten av Ottar (merk: jeg har ingenting imot Ottar den dag i dag, selv om vi er uenige i en del, da jeg mener de gjør et viktig arbeid ved å fortsette å stå på barrikadene), og de hylte ut: ”MANGE FLERE SCHTØGGE DAMER! MANGE FLERE FEITE DAMER! DET VIL VI I OTTAR HA!” Dette ble gjentatt og gjentatt, samtidig som jeg ble skult på av en del av damene jeg gikk i tog med, toppet av noe mumling om klesvalget mitt med litt mindre positiv undertone. Det hele smakte både rart og mindre trivelig for meg. Selv om jeg til dels skjønte at det skulle være en slags ironisk undertone i Ottars paroler, skjønte jeg ikke hvorfor et tog for kvinners rettigheter og likestilling skulle handle om stygge, feite kvinnfolk og nedrakking på mennesker som har kløft og høye hæler.

Det skulle gå mange år før jeg gikk i kvinnedagstog igjen. Ikke bare hadde jeg fått et noe frustrerende inntrykk fra første tog, men etter et par diskusjoner med ”feminister” (som jeg i ettertid har forstått at kun var sinte misandrister, som ønsket å fremme mannehatet sitt nærmest som ideologi og ønsket å strippe meg ut av korsettet mitt), hadde jeg både fått et dårlig forhold til ordet ”feminisme” og til de såkalte ”feministene”. Jeg gikk til det skritt å kalle meg anti-feminist, og fnøs av Ottar og ristet på hodet når det kom en selverklært feminist på banen i påvente av kløftkritikk, misjonsarbeid for ubarberte armhuler og mannehat.

På samme tid var jeg opptatt av frivillig abort, frivillig barnløshet, homo- og bifiles rettigheter og likestilling mellom kjønnene. Jeg var klar på at femininitet og det som anses for å være såkalt ”kvinnelig” ikke skulle være underlagt det maskuline og det som anses for å være såkalt ”mannlig”. Jeg støttet det at man skulle få kle seg så maskulint og så feminint man bare ville, og at man selv skulle få velge hvor på kroppen og hvor mye/lite man ønsket å barbere seg. Jeg var en vandrende selvmotsigelse. Jeg var feministen som ikke var feminist.

Også viste jeg meg å være feminist allikevel. Jeg ble eldre, leste meg litt opp, fant flere likesinnede og fikk en og annen oppvåkning. Det var ikke noe verre enn IKEA-mentaliteten med ”det er lov å ombestemme seg” – enn å innse at jeg hadde vært litt for snar med å dømme og avvise – men jeg ble sittende og gnage litt på hvorfor jeg hadde slått fra meg feminismebegrepet som fyord. Jeg sier ikke at man skal skylle alt på et kvinnedagstog og et par diskusjoner med noen få enkelte som ikke klarte å forholde seg til at noen ikke var ”som dem”, men som ung lar du deg jo forme av det som skjer rundt deg i større grad enn når du er voksen. Det første møtet mitt med feminisme og feminister var altså alt annet enn inkluderende, og ga mer inntrykk av å bestå av en gjeng med gretne, kanskje til og med bitre, mannehatere, selv om dette i bunn og grunn ikke er tilfellet. Det er kanskje ikke så rart at jeg, som en person som ønsket å være en del av likestillingskampen, ikke ønsket å nære oppunder det å være gretten og hatende, med synet på mannen som underlegen og kvinner som ikke ”passet inn” som feil.

Men i en alder av eldre-enn-tretten, fant jeg jo som sagt ut av at jeg var feminist allikevel. Dessverre er det så altfor mange som er som jeg var, som sitter med inntrykket av feminister som sinte, bitre mannehatere, som ønsker å utrydde menn, og som ikke eier hverken humør eller humor. Jeg tror at mye skylles litt det samme som meg. Majoriteten av feminister i dag er heldigvis de som er flinke til å inkludere og informere, men på samme tid har du de som forholder seg mindre inviterende og villige til å ha en skikkelig dialog. Det er enklere å snappe opp det som er negativt ladd enn det som er positivt, og når det allerede er fordommer ute og går, får de usaklighetene som kommer fra noen få dessverre større plass enn all den gode debatten som faktisk er der.

Jeg synes det er forskjell på sinnafeminisme og bitterfeminisme. Vi trenger fortsatt å stå på barrikadene og si i fra, både når det gjelder likestillingsdebatten i den vestlige verden og når det gjelder de mer graverende problemene utenfor vår verdensdel, men det er viktig at det å si i fra ikke blir en bitter monolog i stedet for en konstruktiv dialog. Jeg er for å gi kjeft der kjeft er nødvendig, for å sette på plass og være avvisende til møter med diskriminering, misogyni og annet “rusk”, men på konstruktivt vis. Som feminist, mener jeg at det er viktig å ikke ta tidsmaskinen tilbake til skolegården igjen og snu rollene over til å bli ”…men du er mann, så hold kjeft.”; det er tross alt forskjell på å bekjempe patriarkatet og å utrydde menn. I enhver politisk debatt er et av de største irritasjonsmomentet for majoriteten av befolkningen når politikere tar mannen og ikke ballen, og fjerner enhver mulighet til konstruktiv dialog. Trangsynthet og hersketeknikker kommer man ikke lang vei med – feminister er intet unntak.

Feminisme1(Bilde: Sinfest)

Kjære ikke-feminist. Jeg har skrevet om hvorfor feminisme er viktig tidligere her. Om du fortsatt er usikker, er det bare å stille deg selv spørsmålene:
1) Er du enig i at kvinnen og det kvinnelige ikke skal være underlagt mannen og det mannlige?
2) Mener du at man har lik verdi og bør ha like rettigheter uavhengig av kjønn?
Ja til disse? Gratulerer, du er herved feminist, du også!

Og til de fåtalls feministene det faktisk gjelder. La dere virkelig ikke bidra til synet på feminisme som et fyord og feminister som et fyfolkeslag som går ad hominem løs på menn og ”ikke-likesinnede”, men satse på saklig debatt og dialog for å fremme de viktige likestillingsspørsmålene og -problemene vi står overfor – og selvsagt fortsette å stå på barrikadene! For det må vi!

Feminsme2(Bilde: Nattskiftet)

(P.S. Jeg har kanskje sluttet å sprade rundt i nervøs fløyel, korsetter og høye hæler hver dag, men jeg nekter å skamme meg over at jeg i rett setting synes kløft er tøft – det være seg med eller uten BH, at jeg er for at mennesker både skal få lov til å ha barn og ikke ha barn, at jeg både eier en kjempeeske med sminke samtidig som jeg eier min egen loddebolt, og over at jeg har et hav av rosa pysjamaser med hjerter på samtidig som jeg ikke har noen problemer med å lappe til ufine jævler på byen. Jeg skifter lyspærene mine selv, iført rød leppestift. Deal with it.)

IMG_8380

Kilder:
http://www.sinfest.net/
http://www.nattskiftet.tictail.com/

Syke av vold

TW: voldtekt, partnervold

Kvinners sykefravær er nok en gang opp til debatt. Flinke menn har vært ute og bedt flinke piker slappe av og skaffe seg en hobby, helt uten tanke på at det er noe litt annet å være mann i samfunnet, enn det er å være kvinne. Utrolig frekt og nedlatende av dem. Vi lever med forskjellige forventninger, forskjellige krav. Dessverre er det enda slik at vi lever i et samfunn med strukturer som gjør det litt kjipere å være kvinne, enn mann.

Dobbeltbelastning, graviditet og utseendefokus har allerede blitt tatt opp i debatten, og dette vil jeg ikke fokusere på nå. Det er dermed en stor, skremmende elefant i rommet ingen snakker om: menns vold mot kvinner.

1/10 norske kvinner har blitt voldtatt. Det er den offisielle statistikken. Mest sannsynlig er det langt flere. Så godt som alle kvinner har opplevd seksuell trakassering, mange kvinner har opplevd en situasjon de har funnet ubehagelig hvor de har følt seg presset til ting de ikke er komfortable med, men som de kanskje nøler med å definere som voldtekt. Andre igjen har blitt utsatt for voldtekt, men holder det hemmelig, enten for alle, eller for juridiske instanser. Mange kvinner som har vært i et voldelig forhold har også blitt voldtatt, men tenker ikke over det, da det bare ble en del av den generelle volden. Som om ikke den var nok i seg selv.

tumblr_ncrv00Nw5M1qas8u0o1_500

Dette er opplevelser som tærer på psyken. Mange som har opplevd voldtekt og/eller voldelige forhold sliter i ettertid med PTSD, depresjon, angst og insomnia. De som har opplevd psykisk voldelige forhold er også disponert for angst og depresjon. Dette er tunge psykiske lidelser som kan gjøre det utfordrende til umulig å fungere normalt, avhengig av i hvor sterk grad en lider av dette. Samtidig er det ikke rart at en trenger en pust i bakken etter en traumatisk opplevelse, som for eksempel å bryte ut av et destruktivt forhold, eller å ha opplevd et overgrep. I tillegg til dette, er depresjon og angst lidelser som kan gjøre det vanskelig å fungere optimalt, og at en kanskje kan få behov for en lengre eller kortere sykemeldingsperiode.

Det er ikke med dette sagt at menn ikke blir utsatt for vold, at de ikke har psykiske lidelser, seksuelle overgrep eller voldelige forhold. Det er bare mer vanlig blant kvinner. Jeg påstår heller ikke at dette alene er forklaringen på kvinners sykefravær. En kan blant annet se til forskjeller i typiske kvinneyrker og typiske mannsyrker for å se at det er et sammensatt bilde, samt at kvinner muligens er flinkere til å sykemelde seg og bli raskt bedre, både ved fysisk og psykisk sykdom. Det jeg prøver å si, er at det er vanskelig å være flink, deprimert og traumatisert samtidig. En vil gjerne ikke vise til omverdenen at en har det vondt, og dermed er det bare et spørsmål om tid før en til slutt trenger en pause. Med tanke på hvor mange kvinner som blir utsatt for dette i løpet av livet, er det naturlig at sykemelding som konsekvens av vold, spiller inn i statistikken, og at det dermed burde være en del av debatten.

guro

 

En kvinnes rett til å føle seg krenket

Det er ingen revolusjonerende nyhet at det er mye hat og hersketeknikker å finne i kommentarfeltene når det er skrevet noe om feminisme. I sommer har hets og latterliggjøring funnet veien ut fra kommentarfeltene og inn i avisene i form av kronikker og debattinnlegg. Hvorfor? Fordi kvinner har følt seg krenket.

Det startet med Outcasts opptreden på Øya. Feminister reagerte på showet i seg selv, og at norske musikkanmeldere glatt hadde klart å overse det (bokstavelig talt) hodeløse strippeshowet som forekom under konserten. Med andre ord: norske journalister valgte å glatt overse sexisme og objektivering. Dette ble besvart med argumenter som at ”det var en del av sørstatskulturen” og at ”dette er musikk fra en veldig rasistisk del av USA”, som om det skulle være en unnskyldning for å opptre som en sexistisk drittsekk.

tumblr_mjon86JHr31qcyv1eo1_500

Debatten utviklet seg videre med Radioresepsjonen, og deres radiopludring om tenåringspupper og en blogger som ble beskrevet som ”knulledokke”. Her satt tre middelaldrende menn på en lisensfinansiert radiokanal og snakket om kroppen til tenåringsjenter og kalte en tenåringsjente for ”knulledokke”. Feminister reagerte igjen, og igjen ble deres meninger latterliggjort og bagatellisert – ikke bare av Radioresepsjonen, men også av andre debattanter, deriblant Mímír Kristjansson, som mente feminister satte seg som smaksdommer over ting vi ikke liker.

Felles for svarene på den feministiske kritikken, har vært at menn har fortalt kvinner når det er greit å føle seg krenket, og at feminister har overreagert og vært humørløse. Dette er ikke første (og blir neppe siste) gang kvinner som uttaler seg i offentligheten får høre at de ”føler feil”, og at de ikke eier humor. Dette har også et annet navn: hersketeknikker. Bente Rognan Gravklev skrev en godt innlegg i dagsavisen som utdyper dette. Les det her.

Det som aldri slutter å fascinere meg med debatter som utvikler seg i denne retningen, er hvordan denne typen menn tror de har noe å si for hva andre føler eller finner støtende, og at ved å si at dette på en eller annen måte er ”feil”, vil det forsvinne. Ikke minst lar jeg meg også fascinere av hvordan kvinners følelser aldri egentlig blir tatt på alvor.

tumblr_inline_n4s0xoPyPn1qjmno5

Når kvinner føler noe, formidler noe som ikke er underbygget av et fjell med forskning og prestisjetunge navn i den offentlige debatten, sier kritikere at hun bare bedriver ”følerier”. Hun er humørløs, hun overreagerer eller, hvis du blar deg ned til kommentarfeltet, så har hun mensen. I stedet for å spørre seg: ”Hvorfor reagerer kvinner på dette? Hva er det med denne episoden som får kvinner til å reagere sterkere enn menn?” feies det bort med å si at det er basert på følelser. Og ikke bare det, de sier at kvinners følelser ikke er viktige.

I debatten om ytringsfrihet får vi ofte en underliggende debatt om man skal gå ut fra retten til å slippe å bli krenket eller retten til å bli krenket. Om en går for det første alternativet, vil fort mange mindre politisk korrekte innlegg bli holdt borte fra offentligheten, noe som ikke er bra for den offentlige debatten. Da gjenstår retten til å bli krenket. En må få oppleve hendelser og uttalelser som krenkende, og debattere dette. Det er lite fruktbart å debattere med noen som kun slenger tilbake med hersketeknikker når du kommer med saklige argumenter og prøver å forklare ditt ståsted. Det er respektløst av motparten, og den som prøver å fremme et argument, vil oppleve dette som frustrerende. Dette er ikke noe som lokker flere kvinner til den offentlige debatten.

I ”knulledokke”-debatten og debatten om Outcast har kvinner som har reagert, blitt utsatt for hersketeknikker, krenkelser og latterliggjøring. Ingen av de mannlige stemmene i debatten (så vidt jeg har fått med meg) har stoppet opp og tenkt på at det kanskje ikke er så kult å være kvinne i en verden hvor menn i 40 åra kan diskutere tenåringskropper uten at det blir problematisert. Hvordan vil en 15 år gammel jente oppleve å høre sin far diskutere kroppen til jenter på hennes egen alder med kompisene sine? De har kanskje ikke tenkt på at kvinner kanskje har fått mer enn nok av at kroppene våre blir brukt som rekvisita, og at vår verdi blir redusert til kroppen vår.

Populærkulturen er med på å forme den offentlige diskursen, og som kvinne, er det i vår interesse at det er et bedre kvinnesyn som blir fremmet. Når vi som kvinner sier at nok er nok, skal vi også tas på alvor. Mensen gjør ikke kvinner irrasjonelle; vi bedriver ikke ”følerier”. Når kvinner føler grensene blir tråkket over, når kvinner føler seg krenket, fortjener vi å bli tatt på alvor og møtt med respekt.

guro

 

My anaconda don’t define you

Nicki Minaj’ nye singel Anaconda har satt seg på hjernen, til min store forargelse. Det er en helt elendig låt, med et helt forferdelig budskap. Låta blir ikke bedre når den høres sammen med musikkvideoen. Nicki Minaj har ikke bare klart å redusere seg selv til en stor rumpe, men også en rekke andre kvinner, i samme sleng som hun sier at noen kropper er bedre enn andre, og at det viktigste er hva menn liker. Gratulerer meg dagen, patriarkatet. Dere har visst selveste Nicki Minaj på laget.

 

Noe av det første som dundrer mot deg når du setter på låta er: ”My anaconda don’t want none unless you got buns hon.” Dette hadde jo selvsagt vært helt greit, om Minaj hadde hatt en låt som sa ”ditt tap”. Det har hun selvsagt ikke. Videre i både vers 1 og vers 2 viser Minaj tydelig at hun synes det er uproblematisk å bytte seksuelle tjenester mot materielle verdier (eller dop), og fremmer dermed et bilde av kvinnen som sexobjekt, og mannen som en som kan betale for å nyte dette objektet. Har vi ikke kommet over stadiet hvor vi synes sugar daddys er kult? Hva skjedde med å være en selvstendig kvinne som nyter sin seksualitet?

Både i refrenget, og i sangens siste vers, kommer Minaj’ bodyshaming frem. Det stemmer at det er slanke kvinnekropper som blir fremstilt som idealet i dagens popkultur, men Minaj fremmer et ideal hvor en ikke er feit annet enn på de ”rette” stedene. I samme sleng sier hun ”fuck them skinny bitches”, mens hennes semi-skinny bitches twerker rundt. Det er flott at Minaj ønsker at større kvinner også skal føle seg vakre, men det er fult mulig å gi dem en feel good-låt uten å måtte rakke ned på andre kroppstyper. All kropp er topp, stor som liten.

tumblr_naq39lstPh1ql1v50o1_500 tumblr_naq39lstPh1ql1v50o2_500

Essensen i sangen er at menn liker en kroppstype bedre enn andre, og at dette gir kvinnen en verdi. Minaj har tydelig vis ikke fått med seg at en kvinne har verdien utelukkende i seg selv, uavhengig av hvilke kvaliteter menn måtte like eller mislike ved hennes utseende. Å reprodusere en diskurs hvor kvinnens verdi defineres av hvor seksuelt attraktiv hun er for menn, er destruktivt, og ikke akkurat noe som bygger oppunder kvinnens egenverd og posisjon som menneske på lik linje med menn. Du kan lese teksten her.

I musikkvideoen, underbygges budskapet om kvinnen som gjenstand for mannens blikk. Kvinnene som fremstilles blir redusert til rekvisitter med riktig mengde rompefett. Minaj selv slutter seg til rekkene av skremmende like kvinner, med kun enkelte plagg til å skille henne fra mengden. Estetikken er tydelig laget med mannens blikk i bakhodet.

Nicki Minaj vil vinne tilbake hip hop-gutta som en gang i tiden satte pris på en stor bakende. Om hun virkelig ville fått kvinner til å føle seg vakre, kunne hun laget en sassy låt med samme budskap som Christina Aguileras Beautiful. Kvinners skjønnhet og/eller verdi defineres ikke av hvor breie eller smale de er over ræva. Kvinners skjønnet og/eller verdi defineres ikke ut fra hvorvidt menn finner dem ”fuckable” eller ei. Kvinner, i likhet med alle andre, skal få sin verdi definert ut fra at de er levende vesener. De er mennesker, ikke forbruksvarer eller objekter til for mannens nytelse. Og for mennenes del: de er da ikke så enkle og slemme at de kun ser verdi i en kvinne om hun har en sånn eller slik kropp. Gutta fortjener bedre enn det.

guro

Det er ikke en fase.

De aller fleste har en forståelse av hva det vil si å være homofil, og hva det vil si å være bifil. Jeg oppdaget at jeg kunne få sommerfugler i magen så vel som rundt det motsatte som rundt det samme kjønn da jeg var ganske ung, og har vært åpen om min bifile legning siden jeg var rundt 15 år gammel. For selv om det ikke var noe jeg ropte ut om i stor stil, var det at jeg ble tiltrukket av både kvinner og menn ikke noe annet enn et faktum, og heller ikke noe jeg nektet for. Dette var også noe jeg var åpen om når jeg innledet forhold med menn, som i alle tilfeller ikke hadde noe problem med det – tvert om! Jeg ble av alle, bortsett fra av én, møtt med at jeg fint hadde anledning til å holde på med jenter, enten ubetinget eller med den betingelsen at de skulle se på eller være med om det skjedde noe. Nå forekom ikke dette akkurat i hytt og gevær, men muligheten lå der, og som ung og dum, uten spesielt mye oversikt over hva et forhold skulle eller ikke skulle være og innebære, satte jeg selvsagt pris på denne friheten. Det var da unntaket kom med klar melding om at han ikke ville jeg skulle involvere meg med andre, det være seg jenter eller gutter, mens vi var i et forhold, at jeg begynte å tenke litt: hvorfor hadde jeg fått disse frie tøylene av de andre?

Jeg begynte også å tenke over hvordan alle ”lesbiske” jenter i pornofilmer plutselig skifter legning til enten bifil eller heterofil når det kommer en mann med i bildet, hvorfor menn alltid oppfordrer og oppmuntrer til jenteklining på byen, hvorfor menn ofte ser sitt stikk til å spørre om de kan få være med rent lesbiske par hjem fra byen og tror at det er en genuin mulighet for å få ja, hvorfor jenter som liker jenter kan finne på å bli møtt med ”du har bare ikke fått skikkelig kuk” når de står fram med legningen sin, og hvorfor feminine jenter som tenner på det samme kjønn får slengt følgende kommentar i sin retning: ”Er du lesbisk/bifil?! Du ser jo så jentete ut!”

Konklusjonen min ble egentlig at bifile jenter og lesbiske ikke får legningen sin tatt skikkelig på alvor. Det er nærmest som om man ikke anses for å ha en legning, men i stedet bare en avstikker når man ”ikke har fått skikkelig kuk”. Jenter som er feminine får beskjed om at de umulig kan være lesbiske siden de ser så feminine ut, jenter som er mer maskuline i uttrykket får kuk-kommentaren supplert med at de bare er bitre – og bifile jenter blir i hvert fall ikke tatt på alvor, men blir i stedet sett på som heterofile jenter som kan leke seg med andre jenter når det passer dem, og helst i samspill med en mannlig deltaker.

Et eksempel på dette er fra dating app-en Tinder, der ei lesbisk venninne av meg var medlem i en periode. Det hun oppdaget var at det var svært mange jenter som kun hadde trykket på at de liker kvinner for å finne en trekantkandidat til seg og typen, siden kjærestene deres gjerne ville ha trekant med to andre jenter. Nå er ikke Tinder nødvendigvis stedet man oppsøker om man er ute etter et langvarig forhold, men den store overvekten av jenter som oppsøkte litt jentekos til seg og typen kontra faktisk lesbiske som søker andre kvinner, er noe jeg synes man bør ta til ettertanke.

Konklusjonen innebar også at jenter umulig kan anses for å være en trussel for andre menn. Om den kvinnelige kjæresten til en mann får frie tøyler til å holde på med kvinner, er dette fordi hun uansett vil komme tilbake til ham, for eventuelle avstikkere vil selvsagt ikke kunne måle seg med det han som mannlig kjæreste kan bidra med; det blir mer fritidssyssel enn faktisk legning. Dette er jo en holdning som selvsagt kan finne på å smitte over på kvinnen i forholdet også, for man kan da umulig ende opp med å falle for et eventuelt krumspring når man tross alt er i et forhold med en mann – eller?

Dette går også på det som da blir et slags sosialt skille mellom homofile menn og lesbiske. Det er ingen hemmelighet at homofile, og også bifile, menn møter svært store og mange utfordringer, kun ved å være den de er – det være seg om de lever åpent homofilt eller ikke har kommet ut av skapet. Homofile risikerer å oppleve hatkriminalitet, mobbing og diskriminering, og det er fortsatt for mange et tabubelagt tema. Dette er grusomheter som virkelig ikke burde finne sted, for kjærlighet er noe ingen burde se sin rett til å legge bånd på og dømme om den ikke passer inn i ens egen mal. Der jeg derimot oppfatter et skille, er hvordan homofile menn, midt i alt det de møter av utfordringer og urettferdighet, faktisk blir sett som mennesker som har en legning; homofile menn blir i større grad anerkjent, med alt det som det innebærer, enn det lesbiske og, gud forby, bifile kvinner opplever at deres legninger blir.

Selv har jeg, som så mange andre, opplevd å bli oppmuntret til å kline med andre jenter ute på byen med alkoholen i fri flyt og også å bli invitert med på trekanter med par hvor typen gjerne vil ha med ei jente til med i bildet. Det er sjeldent leit å få muligheten til å kysse noen du finner attraktive, men det kommer an på hva som ligger i det; jeg vil gjerne velge selv hvem jeg vil kysse uten at det skal være en heiagjeng med kåtskap à fjortenåringstendenser rundt. Jeg har også opplevd å bli sett rart på når jeg faktisk har opplevd meg ”kjæreste”-aktig rundt ei jente offentlig, og ikke bare på et utested med oppmuntringer til offentlig roting, og har selv opplevd å få slengt i ansiktet at jeg umulig kan være lesbisk ettersom jeg tross alt har på høye hæler og ser nogenlunde feminin ut. Når jeg da i tillegg har stått fram som bifil, ikke lesbisk, har jeg opplevd responsen: ”Ah, du er bare bifil, ja.”.

Continue reading

Den lykkelige hora

I prostitusjonsdebatten dukker alltid et fast argument opp: ”Hva med jenter som vil selge sex?” Her står forestillingen om den unge studinen som vil ha lettjente penger til å spe på studielånet, samt et par overprisa vesker, godt planta. Kundene er hyggelige, velstelte finansmenn som ikke har tid til sjekking, eller som har problemer med kona. De betaler godt for seg, bruker kondom og oppfører seg pent. I fantasien ser kanskje hverdagen ser kanskje mest ut som en episode av Secret Diary of a London Callgirl.

En kan selvsagt stille spørsmålstegn ved motivasjonen til disse jentene. Har det skjedd noe tidligere i livet deres som får dem til å velge nettopp prostitusjon? Eller er dette et valg de har tatt informert og rasjonelt, uten noen bakenforliggende traumer? Dette er spørsmål som man også kan stille rundt de jentene som selv velger å gå inn i pornobransjen. Jeg føler ikke at det er rett å automatisk gjøre disse kvinnene til ofre – ikke i noen større grad enn andre kvinner som følger det som er et mannsdominert samfunn sine regler med hårfjerning, sminke, høye hæler, og utseendefikserte treningsregimer og dietter, som nok gjelder for de fleste av oss i større eller mindre grad.

Selv om jeg også er skeptisk til denne ideelle prostitusjonshverdagen som blir presentert, og gjerne setter spørsmålstegn ved glansbildet, er ikke dette noe jeg kan avfeie helt. Jeg vet pent lite om hverdagen til de få norske studinene som ser prostitusjon som en god måte å tjene seg opp noen ekstra slanter på, og for alt jeg vet finnes den komplett lykkelige hora som kun ligger med kjekke finansmenn med feite lommebøker. Spørsmålet er om dette tilsynelatende fullt informerte valget er et etisk forsvarlig et.

Prostitusjon er et felt hvor de prostituerte hovedsakelig er drevet av nød og/eller tvang. Enten det er norske narkomane som drives av fattigdom og rusavhengighet, det er jenter utsatt for menneskehandel som nøye overvåkes av halliker eller det er mennesker som av ulike grunner har manglende ressurser, er dette mennesker som ikke sitter igjen med et realistisk valg. For den narkomane har avhengigheten gått så langt at en går til de utroligste lengder for å finne neste fiks. For de som er blitt utsatt for menneskehandel, er det trusler om vold og voldtekt, både ovenfor dem og ovenfor familien i hjemlandet. For flere er de manglende ressursene såpass at andre valg og utveier virker fåfengt. Felles for disse er at de er nederst på den sosiale rangstigen. De har ingen posisjon i samfunnet; politiet ser dem ofte mer som et problem enn en gruppe som må hjelpes. I tillegg er det folkets holdninger til jentene. Hvor mange ganger har vi ikke hørt noen “okke og oie” seg over hvor slitsomme horene på Karl Johan er, klage over romfolk eller sagt noe nedlatende om narkomane? Det samme gjelder kundene. I deres øyne er kvinnene dehumanisert. De er ikke som alle andre kvinner. Kundene, i likhet med så alt for mange andre, ser ikke på disse kvinnene som noens døtre, søstre, kanskje til og med mødre. De klarer ikke sammenligne dem med de kvinnene de selv er glad i, om noen. Dette er de skadelige kundene. Kundene som pruter på prisen, som er nedlatende, brutale og voldelige. Dette er kundene som er langt fra den romantiske fremstillingen av de velstelte, hyggelige og generøse finansmennene.

Mens ”den lykkelige hora” kan velge å si nei til en kunde når som helst, kan velge at hun ikke vil ligge med overvektige menn som lukter svette og kan velge å ta seg en deltidsjobb på H&M for å spe på studielånet i stedet, er ikke dette en realitet for majoriteten av de prostituerte. En kan selvsagt sette spørsmålstegn ved om det er valget i seg selv som er etisk betenkelig, eller det faktum at det skapes store overskrifter når en av disse jente står frem og skaper det som er et skjevt bilde av prostitusjonsmarkedet. Disse jentene finnes kanskje, men om en sammenligner hvor mye spalteplass Hege Grostad har fått sammenlignet med alle de jentene som har blitt tvunget til prostitusjon, er det ikke rart at en får et skjevt vinklet bilde på hvordan det egentlig er. Med så mye mediedekning ”den lykkelige hora” får, kan det virke som at hun står for en representativ del av prostitusjonmarkedet. Det kan virke som at hun er i en posisjon hvor hennes stemme skal bli hørt i prostitusjonsdebatten. Ikke bare er dette lite representativt for den virkelige verden, men det er også fryktelig egoistisk og lite solidarisk med alle de jentene som blir tvunget til dette. Her har pressen også et ansvar; ved å gi ”den lykkelige hora” såpass mye spalteplass sammenlignet med alle de tragiske skjebnene som finnes der ute, fremmer de dette skjeve bildet som representativt, hvilket er langt fra realistisk.

Ved å presentere et bilde av hvor (urealistisk) mange prostituerte det er som velger dette selv, kan det bli lettere for potensielle kunder å ta steget og kjøpe sex. Oddsen for at det skjer med ”den lykkelige hora” framfor ei som har en vanskelig historie, enten her til lands eller på et bordell i løpet av en guttetur til Hamburg, er vel heller liten.

Ved å spre historien om ”den lykkelige hora” og la henne få en såpass stor plass i prostitusjonsdebatten, fjerner man fokuset fra det virkelige problemet: overgrepene som skjer mot kvinner og barn hver dag på grunn av prostitusjon. Kanskje eksisterer den lykkelige hora, kanskje ikke. Om hun finnes, kunne hun vært solidarisk nok til å velge en annen måte å tjene penger på, og holde seg for god til å stå frem i media med krav om å bli hørt som toneangivende i debatten og videre bidra til det skjeve bildet. ”Den lykkelige hora”, lykkelig eller ei, har et ansvar på lik linje med alle andre, og ved å fremstille sin hverdag som representativ for de prostituerte, er å bagatellisere den vanskelige situasjonen mange kvinner befinner seg i, og dermed fremme et bilde om at prostitusjonsmarkedet ikke er så inhumant som det i realiteten faktisk er.

guro

 

 

 

http://www.dagbladet.no/2014/06/26/kultur/kronikk/meninger/prostitusjon/34044607/