Category: Uncategorized

My anaconda don’t define you

Nicki Minaj’ nye singel Anaconda har satt seg på hjernen, til min store forargelse. Det er en helt elendig låt, med et helt forferdelig budskap. Låta blir ikke bedre når den høres sammen med musikkvideoen. Nicki Minaj har ikke bare klart å redusere seg selv til en stor rumpe, men også en rekke andre kvinner, i samme sleng som hun sier at noen kropper er bedre enn andre, og at det viktigste er hva menn liker. Gratulerer meg dagen, patriarkatet. Dere har visst selveste Nicki Minaj på laget.

 

Noe av det første som dundrer mot deg når du setter på låta er: ”My anaconda don’t want none unless you got buns hon.” Dette hadde jo selvsagt vært helt greit, om Minaj hadde hatt en låt som sa ”ditt tap”. Det har hun selvsagt ikke. Videre i både vers 1 og vers 2 viser Minaj tydelig at hun synes det er uproblematisk å bytte seksuelle tjenester mot materielle verdier (eller dop), og fremmer dermed et bilde av kvinnen som sexobjekt, og mannen som en som kan betale for å nyte dette objektet. Har vi ikke kommet over stadiet hvor vi synes sugar daddys er kult? Hva skjedde med å være en selvstendig kvinne som nyter sin seksualitet?

Både i refrenget, og i sangens siste vers, kommer Minaj’ bodyshaming frem. Det stemmer at det er slanke kvinnekropper som blir fremstilt som idealet i dagens popkultur, men Minaj fremmer et ideal hvor en ikke er feit annet enn på de ”rette” stedene. I samme sleng sier hun ”fuck them skinny bitches”, mens hennes semi-skinny bitches twerker rundt. Det er flott at Minaj ønsker at større kvinner også skal føle seg vakre, men det er fult mulig å gi dem en feel good-låt uten å måtte rakke ned på andre kroppstyper. All kropp er topp, stor som liten.

tumblr_naq39lstPh1ql1v50o1_500 tumblr_naq39lstPh1ql1v50o2_500

Essensen i sangen er at menn liker en kroppstype bedre enn andre, og at dette gir kvinnen en verdi. Minaj har tydelig vis ikke fått med seg at en kvinne har verdien utelukkende i seg selv, uavhengig av hvilke kvaliteter menn måtte like eller mislike ved hennes utseende. Å reprodusere en diskurs hvor kvinnens verdi defineres av hvor seksuelt attraktiv hun er for menn, er destruktivt, og ikke akkurat noe som bygger oppunder kvinnens egenverd og posisjon som menneske på lik linje med menn. Du kan lese teksten her.

I musikkvideoen, underbygges budskapet om kvinnen som gjenstand for mannens blikk. Kvinnene som fremstilles blir redusert til rekvisitter med riktig mengde rompefett. Minaj selv slutter seg til rekkene av skremmende like kvinner, med kun enkelte plagg til å skille henne fra mengden. Estetikken er tydelig laget med mannens blikk i bakhodet.

Nicki Minaj vil vinne tilbake hip hop-gutta som en gang i tiden satte pris på en stor bakende. Om hun virkelig ville fått kvinner til å føle seg vakre, kunne hun laget en sassy låt med samme budskap som Christina Aguileras Beautiful. Kvinners skjønnhet og/eller verdi defineres ikke av hvor breie eller smale de er over ræva. Kvinners skjønnet og/eller verdi defineres ikke ut fra hvorvidt menn finner dem ”fuckable” eller ei. Kvinner, i likhet med alle andre, skal få sin verdi definert ut fra at de er levende vesener. De er mennesker, ikke forbruksvarer eller objekter til for mannens nytelse. Og for mennenes del: de er da ikke så enkle og slemme at de kun ser verdi i en kvinne om hun har en sånn eller slik kropp. Gutta fortjener bedre enn det.

guro

Det er ikke en fase.

De aller fleste har en forståelse av hva det vil si å være homofil, og hva det vil si å være bifil. Jeg oppdaget at jeg kunne få sommerfugler i magen så vel som rundt det motsatte som rundt det samme kjønn da jeg var ganske ung, og har vært åpen om min bifile legning siden jeg var rundt 15 år gammel. For selv om det ikke var noe jeg ropte ut om i stor stil, var det at jeg ble tiltrukket av både kvinner og menn ikke noe annet enn et faktum, og heller ikke noe jeg nektet for. Dette var også noe jeg var åpen om når jeg innledet forhold med menn, som i alle tilfeller ikke hadde noe problem med det – tvert om! Jeg ble av alle, bortsett fra av én, møtt med at jeg fint hadde anledning til å holde på med jenter, enten ubetinget eller med den betingelsen at de skulle se på eller være med om det skjedde noe. Nå forekom ikke dette akkurat i hytt og gevær, men muligheten lå der, og som ung og dum, uten spesielt mye oversikt over hva et forhold skulle eller ikke skulle være og innebære, satte jeg selvsagt pris på denne friheten. Det var da unntaket kom med klar melding om at han ikke ville jeg skulle involvere meg med andre, det være seg jenter eller gutter, mens vi var i et forhold, at jeg begynte å tenke litt: hvorfor hadde jeg fått disse frie tøylene av de andre?

Jeg begynte også å tenke over hvordan alle ”lesbiske” jenter i pornofilmer plutselig skifter legning til enten bifil eller heterofil når det kommer en mann med i bildet, hvorfor menn alltid oppfordrer og oppmuntrer til jenteklining på byen, hvorfor menn ofte ser sitt stikk til å spørre om de kan få være med rent lesbiske par hjem fra byen og tror at det er en genuin mulighet for å få ja, hvorfor jenter som liker jenter kan finne på å bli møtt med ”du har bare ikke fått skikkelig kuk” når de står fram med legningen sin, og hvorfor feminine jenter som tenner på det samme kjønn får slengt følgende kommentar i sin retning: ”Er du lesbisk/bifil?! Du ser jo så jentete ut!”

Konklusjonen min ble egentlig at bifile jenter og lesbiske ikke får legningen sin tatt skikkelig på alvor. Det er nærmest som om man ikke anses for å ha en legning, men i stedet bare en avstikker når man ”ikke har fått skikkelig kuk”. Jenter som er feminine får beskjed om at de umulig kan være lesbiske siden de ser så feminine ut, jenter som er mer maskuline i uttrykket får kuk-kommentaren supplert med at de bare er bitre – og bifile jenter blir i hvert fall ikke tatt på alvor, men blir i stedet sett på som heterofile jenter som kan leke seg med andre jenter når det passer dem, og helst i samspill med en mannlig deltaker.

Et eksempel på dette er fra dating app-en Tinder, der ei lesbisk venninne av meg var medlem i en periode. Det hun oppdaget var at det var svært mange jenter som kun hadde trykket på at de liker kvinner for å finne en trekantkandidat til seg og typen, siden kjærestene deres gjerne ville ha trekant med to andre jenter. Nå er ikke Tinder nødvendigvis stedet man oppsøker om man er ute etter et langvarig forhold, men den store overvekten av jenter som oppsøkte litt jentekos til seg og typen kontra faktisk lesbiske som søker andre kvinner, er noe jeg synes man bør ta til ettertanke.

Konklusjonen innebar også at jenter umulig kan anses for å være en trussel for andre menn. Om den kvinnelige kjæresten til en mann får frie tøyler til å holde på med kvinner, er dette fordi hun uansett vil komme tilbake til ham, for eventuelle avstikkere vil selvsagt ikke kunne måle seg med det han som mannlig kjæreste kan bidra med; det blir mer fritidssyssel enn faktisk legning. Dette er jo en holdning som selvsagt kan finne på å smitte over på kvinnen i forholdet også, for man kan da umulig ende opp med å falle for et eventuelt krumspring når man tross alt er i et forhold med en mann – eller?

Dette går også på det som da blir et slags sosialt skille mellom homofile menn og lesbiske. Det er ingen hemmelighet at homofile, og også bifile, menn møter svært store og mange utfordringer, kun ved å være den de er – det være seg om de lever åpent homofilt eller ikke har kommet ut av skapet. Homofile risikerer å oppleve hatkriminalitet, mobbing og diskriminering, og det er fortsatt for mange et tabubelagt tema. Dette er grusomheter som virkelig ikke burde finne sted, for kjærlighet er noe ingen burde se sin rett til å legge bånd på og dømme om den ikke passer inn i ens egen mal. Der jeg derimot oppfatter et skille, er hvordan homofile menn, midt i alt det de møter av utfordringer og urettferdighet, faktisk blir sett som mennesker som har en legning; homofile menn blir i større grad anerkjent, med alt det som det innebærer, enn det lesbiske og, gud forby, bifile kvinner opplever at deres legninger blir.

Selv har jeg, som så mange andre, opplevd å bli oppmuntret til å kline med andre jenter ute på byen med alkoholen i fri flyt og også å bli invitert med på trekanter med par hvor typen gjerne vil ha med ei jente til med i bildet. Det er sjeldent leit å få muligheten til å kysse noen du finner attraktive, men det kommer an på hva som ligger i det; jeg vil gjerne velge selv hvem jeg vil kysse uten at det skal være en heiagjeng med kåtskap à fjortenåringstendenser rundt. Jeg har også opplevd å bli sett rart på når jeg faktisk har opplevd meg ”kjæreste”-aktig rundt ei jente offentlig, og ikke bare på et utested med oppmuntringer til offentlig roting, og har selv opplevd å få slengt i ansiktet at jeg umulig kan være lesbisk ettersom jeg tross alt har på høye hæler og ser nogenlunde feminin ut. Når jeg da i tillegg har stått fram som bifil, ikke lesbisk, har jeg opplevd responsen: ”Ah, du er bare bifil, ja.”.

Continue reading

Den lykkelige hora

I prostitusjonsdebatten dukker alltid et fast argument opp: ”Hva med jenter som vil selge sex?” Her står forestillingen om den unge studinen som vil ha lettjente penger til å spe på studielånet, samt et par overprisa vesker, godt planta. Kundene er hyggelige, velstelte finansmenn som ikke har tid til sjekking, eller som har problemer med kona. De betaler godt for seg, bruker kondom og oppfører seg pent. I fantasien ser kanskje hverdagen ser kanskje mest ut som en episode av Secret Diary of a London Callgirl.

En kan selvsagt stille spørsmålstegn ved motivasjonen til disse jentene. Har det skjedd noe tidligere i livet deres som får dem til å velge nettopp prostitusjon? Eller er dette et valg de har tatt informert og rasjonelt, uten noen bakenforliggende traumer? Dette er spørsmål som man også kan stille rundt de jentene som selv velger å gå inn i pornobransjen. Jeg føler ikke at det er rett å automatisk gjøre disse kvinnene til ofre – ikke i noen større grad enn andre kvinner som følger det som er et mannsdominert samfunn sine regler med hårfjerning, sminke, høye hæler, og utseendefikserte treningsregimer og dietter, som nok gjelder for de fleste av oss i større eller mindre grad.

Selv om jeg også er skeptisk til denne ideelle prostitusjonshverdagen som blir presentert, og gjerne setter spørsmålstegn ved glansbildet, er ikke dette noe jeg kan avfeie helt. Jeg vet pent lite om hverdagen til de få norske studinene som ser prostitusjon som en god måte å tjene seg opp noen ekstra slanter på, og for alt jeg vet finnes den komplett lykkelige hora som kun ligger med kjekke finansmenn med feite lommebøker. Spørsmålet er om dette tilsynelatende fullt informerte valget er et etisk forsvarlig et.

Prostitusjon er et felt hvor de prostituerte hovedsakelig er drevet av nød og/eller tvang. Enten det er norske narkomane som drives av fattigdom og rusavhengighet, det er jenter utsatt for menneskehandel som nøye overvåkes av halliker eller det er mennesker som av ulike grunner har manglende ressurser, er dette mennesker som ikke sitter igjen med et realistisk valg. For den narkomane har avhengigheten gått så langt at en går til de utroligste lengder for å finne neste fiks. For de som er blitt utsatt for menneskehandel, er det trusler om vold og voldtekt, både ovenfor dem og ovenfor familien i hjemlandet. For flere er de manglende ressursene såpass at andre valg og utveier virker fåfengt. Felles for disse er at de er nederst på den sosiale rangstigen. De har ingen posisjon i samfunnet; politiet ser dem ofte mer som et problem enn en gruppe som må hjelpes. I tillegg er det folkets holdninger til jentene. Hvor mange ganger har vi ikke hørt noen “okke og oie” seg over hvor slitsomme horene på Karl Johan er, klage over romfolk eller sagt noe nedlatende om narkomane? Det samme gjelder kundene. I deres øyne er kvinnene dehumanisert. De er ikke som alle andre kvinner. Kundene, i likhet med så alt for mange andre, ser ikke på disse kvinnene som noens døtre, søstre, kanskje til og med mødre. De klarer ikke sammenligne dem med de kvinnene de selv er glad i, om noen. Dette er de skadelige kundene. Kundene som pruter på prisen, som er nedlatende, brutale og voldelige. Dette er kundene som er langt fra den romantiske fremstillingen av de velstelte, hyggelige og generøse finansmennene.

Mens ”den lykkelige hora” kan velge å si nei til en kunde når som helst, kan velge at hun ikke vil ligge med overvektige menn som lukter svette og kan velge å ta seg en deltidsjobb på H&M for å spe på studielånet i stedet, er ikke dette en realitet for majoriteten av de prostituerte. En kan selvsagt sette spørsmålstegn ved om det er valget i seg selv som er etisk betenkelig, eller det faktum at det skapes store overskrifter når en av disse jente står frem og skaper det som er et skjevt bilde av prostitusjonsmarkedet. Disse jentene finnes kanskje, men om en sammenligner hvor mye spalteplass Hege Grostad har fått sammenlignet med alle de jentene som har blitt tvunget til prostitusjon, er det ikke rart at en får et skjevt vinklet bilde på hvordan det egentlig er. Med så mye mediedekning ”den lykkelige hora” får, kan det virke som at hun står for en representativ del av prostitusjonmarkedet. Det kan virke som at hun er i en posisjon hvor hennes stemme skal bli hørt i prostitusjonsdebatten. Ikke bare er dette lite representativt for den virkelige verden, men det er også fryktelig egoistisk og lite solidarisk med alle de jentene som blir tvunget til dette. Her har pressen også et ansvar; ved å gi ”den lykkelige hora” såpass mye spalteplass sammenlignet med alle de tragiske skjebnene som finnes der ute, fremmer de dette skjeve bildet som representativt, hvilket er langt fra realistisk.

Ved å presentere et bilde av hvor (urealistisk) mange prostituerte det er som velger dette selv, kan det bli lettere for potensielle kunder å ta steget og kjøpe sex. Oddsen for at det skjer med ”den lykkelige hora” framfor ei som har en vanskelig historie, enten her til lands eller på et bordell i løpet av en guttetur til Hamburg, er vel heller liten.

Ved å spre historien om ”den lykkelige hora” og la henne få en såpass stor plass i prostitusjonsdebatten, fjerner man fokuset fra det virkelige problemet: overgrepene som skjer mot kvinner og barn hver dag på grunn av prostitusjon. Kanskje eksisterer den lykkelige hora, kanskje ikke. Om hun finnes, kunne hun vært solidarisk nok til å velge en annen måte å tjene penger på, og holde seg for god til å stå frem i media med krav om å bli hørt som toneangivende i debatten og videre bidra til det skjeve bildet. ”Den lykkelige hora”, lykkelig eller ei, har et ansvar på lik linje med alle andre, og ved å fremstille sin hverdag som representativ for de prostituerte, er å bagatellisere den vanskelige situasjonen mange kvinner befinner seg i, og dermed fremme et bilde om at prostitusjonsmarkedet ikke er så inhumant som det i realiteten faktisk er.

guro

 

 

 

http://www.dagbladet.no/2014/06/26/kultur/kronikk/meninger/prostitusjon/34044607/

A friendly reminder

Vi drar på festival! Mens dere gleder dere til alt det spennende vi har tenkt på og diskutert i sommersola, vil vi gjerne minne deg på at kroppen din er topp, og at fatrolls er en ting, uansett størrelse. Disse bildene er tatt med ca to timers mellomrom:

mage1 mage2

Kast klærne og omfavn fatrolls, strekkmerker (Guro har et skikkelig kult et bak kneet! +++) og legger du ikke gadd å barbere, fordi du har langt vikitgere ting å gjøre. Kropp er topp!

Marta Breen – Født Feminist

Vi er litt i feriemodus her på bloggen, men frykt ikke! Vi ligger i parken og legger planer for et lass med spennende innlegg utover høsten. I mellomtiden kan du kose deg med litt lesestoff i varmen:

Etter at siste eksamen var levert og sola tittet frem, var det endelig tid til for å kaste klærne og slange seg i parken med bøker som ikke hadde noe med offentlighet, ytringsfrihet eller diskurs å gjøre. En bok som har stått i hylla og skreket til meg siden den kom i butikkhyllene, er Marta Breens Født Feminist – Hele Norge baker ikke. Boka var utlest og elsket på under et døgn. Her kommer en liten hyllest, bedre sent enn aldri.

Skjermbilde-2014-03-18-kl.-22.41.59

I Født Feminist går Marta Breen gjennom ulike feministiske problemstillinger på en vittig og skarp måte, samtidig som hun lengter tilbake til 70-tallet. I dagens samfunn hvor skjønnhetstyranni, cupcakes og interiør visstnok skal være interessefelt hos alle kvinner, lengter Breen tilbake til en tid hvor mor hadde så få skjønnhetsartikler at du kunne telle dem på hendene, hvor unger var unger, ikke prinsesser og pirater, eller universets sentrum, og hvor folk levde lykkelig uten å vite hva cellulitter og muffinmager er. Hun mimrer tilbake til egen barndom, og lufter noen tanker om 70-tallsgenerasjonen ikke er den første generasjonen som er mer konservativ enn foreldrene sine. Jeg kan ikke annet enn å si meg enig.

Kjønnsstereotypene som 70-tallsfeministene kjempet så hardt imot, sniker seg tilbake. Strukturelle problemer blir fremstilt som individuelle, det blir ansett som radikalt å stå frem og kalle seg feminist. Vi stemmer blåere (jævla takk), kjemper mindre, og ser ut til å tro at alt kommer til å fikse seg selv. As if. Født Feminist er en bok som absolutt fikk meg til å tenke og lengte, som ga meg motivasjon og inspirasjon til å fortsette kampen. Føler du at patriarkatet behandler deg litt vel røft om dagen? Kanskje du bare er nysgjerrig på feministiske problemstillinger og begrepet i seg selv? Da vil jeg absolutt anbefale deg denne perlen av en bok. Lettlest, morsom og viktig.

Les bloggen til Breen her: http://martabreen.wordpress.com/

guro

Nothing tastes as good as thin feels?

TW: spiseforstyrrelser

 ”Avalanche is sullen and too thin
She starves herself to rid herself of sin
And the kick is so divine when she sees bones beneath her skin…”
Garbage – Bleed Like Me

Anoreksi, eller anorexia nervosa, er en spiseforstyrrelse de fleste har et visst grep om hva innebærer; spisevegring, frykt for å legge på seg, kontrollbehov og forvridd selvbilde er noen av tingene som karakteriserer en anorektiker. Men det ligger selvsagt mer bak denne spiseforstyrrelsen, denne sykdommen, både når det gjelder underliggende årsaker, nyanser i sykdomsbildet og hvordan den påvirker den enkelte. Allikevel er det noe som er felles i alle tilfeller: det er skadelig, både fysisk og psykisk, og kan i verste fall føre til mer eller mindre permanente ettervirkninger, og i noen tilfeller død. Jeg intervjuet en anorektiker for en stund tilbake som beskrev det slik:

”Jeg klarer ikke tenke normalt på mat. Det går bare ikke. Når jeg svelger den, legger den seg som en giftig klump i magen som forsøker å stikke hull på magesekken min om jeg ikke får den ut på noen måte. En enkel løsning er å kaste den opp, men nederlaget i at jeg har spist sitter fortsatt i meg. Jeg mistet kontrollen og det er ikke greit. Straffen? Faste. Jeg driter i å spise de daglige to riskakene, eplet og glasset med melk, og kjører heller på med mer kaffe og flere sigaretter for å få magen til å holde kjeft. Jeg skal ha kontroll. Jeg har kontroll. Verden gir bare mening om jeg kan gripe rundt ribbeina mine, hvis ikke blir den kaos og hodet eksploderer. Så jeg skal ha kontroll. Jeg har kontroll.”

Image
Dette vil for de fleste oppfattes som både usunt, sykt og vondt å høre om. Det er en situasjon som et menneske med normal oppfatning av hvordan et kosthold og et matinntak skal være ikke vil identifisere seg med. Allikevel er spiseforstyrrelser, herunder anoreksi, beregnet av IKS til å ramme 230.000 kvinner i alderen 15-44 år. Til tross for mørketall har IKS også beregnet at 10-15 % av de som har en spiseforstyrrelse er menn, altså at 85-90 % av de som sliter med spiseforstyrrelser er kvinner. Av disse er overspising mest jevnt utliknet, mens det er en klart kjønnet skjevhet når det gjelder spisevegring/anoreksi. Det eksisterer selvsagt menn som lider av anoreksi, men ofte av andre årsaker enn hos kvinner. I tillegg til at et kvinnelig kjønnsideal er satt som urealistisk (les blant annet om Guros innlegg om pornokultur her) og at det er mer fokus på kvinners verdi ut i fra utseende heller enn hva som rører seg i topplokket, går det også mye på blant annet ”flink pike”-syndromet, genetikk og biokjemi. Ut i fra dette kan vi bare etablere at anoreksi er farlig og ødeleggende på mange plan. Allikevel rapporteres det at flere og flere får ulike former for spiseforstyrrelser, og følgelig at flere og flere får anoreksi, men som ved alle andre former for avhengighet og problemer man prøver å rettferdiggjøre, oppstår det nettopp metoder for å gjøre dette – rettferdiggjøre.

Hun heter Ana, ofte ledsaget av sin gode søster Mia. Hun har stålkontroll, hun er den slankeste av dem alle, den letteste av dem alle – den sterkeste av dem alle. Ribbeina hennes synes, det samme gjelder hoftekammene og kragebeina; brystbein, spisse albuer, stort mellomrom mellom lårene og skarpe kinnbein viser hvor flott hun er. Hennes søster Mia står for mange av de samme verdiene, og hjelper til med renselse. For alt dette har hun oppnådd en hærskare på nettet som hyller henne i miljøer som er anorektisk proaktive, som kjemper for å fremme anoreksi som en løsning heller som et problem, en styrke heller enn en svakhet og en elite som skiller seg fra de svake. De er alle pro-ana – pro-Ana.

Image
Ana er personifiseringen av anoreksi, mens Mia er personifiseringen av bulimi. Kombinasjonen går ofte hånd i hånd på pro-ana-sider, som veksler mellom å fremme anoreksi som en livsstil og som en løsning for å kontrollere spiseforstyrrelsen. Disse sidene fremmer tips og triks til hvordan man kan gå lettest mulig ned i vekt, råd til hvordan man lettest kan skjule det hele fra venner og familie, treningstips, diettips og motivasjon i form av bilder og støttende fora. Sidene jeg har kommet over har stort sett vært av kvinner for kvinner, så det kjønnede fokuset er dessverre et faktum.

Jeg kom på at dette innlegget kunne være lurt å skrive da jeg her for litt siden kom over et bilde av vår egen Fotballfrue på en pro-ana-side. Jeg gjorde litt research og kom over en del rykter om drift av og deltakelse på pro-ana-fora (som jeg ikke ønsker å gjengi i detalj med fare for ytterligere ryktespredning), men ut i fra hva ryktene sa og hvilke problemer hun selv har fortalt om i media, er det tydelig at hun, med eller uten bidrag fra pro-ana-sider, har hatt en svært usunn livstil i den tiden hun strevde som verst med spiseforstyrrelser. (Selve bildet jeg kom over var dog av noe nyere dato.)

Bildet av Fotballfrue, sammen med mange andre bilder, hører til såkalt thinspiration – tynnspirasjon. De skal motivere en og vise en at det finnes idealer å leve opp til. Thinspiration stopper dog ikke med bilder av slanke kvinner som Fotballfrue og Vogue-modeller, men også med kvinner bokstavelig talt så tynne som sultende barn i Afrika, fotomanipulerte bilder av kvinner som fremhever alt de har av bein og bilder av anorektikere så syke at de har havnet på sykehuset.

I tillegg til thinspiration, florerer det som sagt tips og triks. Blant disse finner vi råd til å søke trøst hos Anas gode søster Mia, som redder en fra å ta opp kaloriene fra det man måtte ha spist. Det er oppkastteknikker, anbefaleringer av hva slags mat det er lettest å kaste opp, maten det er lurest å spise i forbindelse med en såkalt binge (fråtseri), merker på avføringsmidler og tips til å skjule etterdønningene etter en såkalt purge (renselse). Det er råd om hva man kan gjøre for å stanse sultfølelsen og hvordan man kan straffe seg selv om man får et såkalt svakt øyeblikk og går vekk fra spiseregimet. Diettene man får tips om er så kalorifattige at de er potensielt skadelige over tid, og treningstipsene går ikke på noen måte hånd i hånd med det minimale matinntaket som finner sted. I tillegg anbefaler flere sider en å røyke sigaretter for å stanse sultfølelsen og øke forbrenningen, samt drikke enorme mengder kaffe for å holde appetitten i sjakk samtidig som den for mange virker avførende og følgelig slankende. Jenter blir blant annet fortalt at de bør sitte foran speilet, nakne, og spise, at de bør ha thinspiration og motivasjonsfraser som “Thin is in” festet på og inni kjøleskapet. Noen sider gir også råd til hvordan man kan få anoreksi om man ”ønsker å få denne livstilen”. Alt dette gjør de for å bli tynnest, for å bli som modellene på bildene de etterstreber å likne på, for å få hjelp til å nå målene som kan få dem til å ende enten på sykehuset eller i en kiste, for å vise at de har en kontroll over et problem som de overhode ikke har kontroll over.

http://proanalog.files.wordpress.com/2012/02/pyramid.jpg?w=540

Det er en mørk, forvridd fantasiverden for menigmann, men for så altfor mange er dette et fristed hvor en skadelig, potensielt livsfarlig sykdom får utfolde og utvikle seg til å bli verre og verre. Problemet er at dette, som så mye annet som er skadelig på internett, er vanskelig å spore, vanskelig å etterforske og vanskelig å stanse. Det er ikke noe filter man kan skru på for å fjerne det fra nettleseren og ettersom unge i dag blir stadig mer datakyndige, når disse sidene fram til stadig yngre lesere. Det er et problem som øker og som tydelig er kjønnet. Dette er et problem utløst av genetikk og biokjemi, og ikke minst av populærkultur, framstilling av kvinner i media, porno(u)kultur og det skjønnhetspresset som kvinner i dag konfronteres med.

Jeg har ingen umiddelbar løsning for å komme til bukts med problemet, akkurat som det er mange andre grusomheter på nettet jeg ikke har noen løsning på hvordan jeg kan få stanset. Allikevel gjelder det å være oppmerksom på både en selv og folk rundt seg; om man kjenner at dette er noe som kan trigge sider ved en som man kjenner at er usunne, er det greit å være obs på faresignalene og vite hva man går til om man trykker på en sånn side, og forhåpentligvis da la være å trykke på linken; om man begynner å fatte mistanke rundt en i omgangskretsen eller et familiemedlem, er det noen faresignaler man kan se etter:

  1. Blir vedkommende stadig tynnere og tynnere?
  2. Er det merkbart mange tilfeller hvor vedkommende går på toalettet etter måltider og blir lenge borte med vasken på, og kommer tilbake litt snufsete med nylagt sminke i ansiktet?
  3. Har vedkommende nesten alltid nettopp spist eller skal spise rett etterpå når du tilbyr mat og vedkommende takker nei?
  4. Trekker vedkommende seg stadig mer vekk fra sosiale aktiviteter og vennskap?
  5. Er vedkommende blitt mer sensitivt for kulde, blitt blekere, har sprø negler og/eller tynt hår?
  6. Føler vedkommende seg mer sliten og tom for energi enn før, og/eller har begynt å røyke og drikke svært mye kaffe?
  7. Snakker vedkommende overdrevent mye om mat, vekt, kalorier eller slanking?
  8. Er det blitt endringer i måten vedkommende spiser, i.e. spesielle mattyper eller matretter vedkommende nekter å spise, plutselig endring av kosthold etc.?
  9. Er vedkommende mer nedstemt/deprimert enn tidligere?
  10. Virker det som om vedkommende veksler mellom å ha ekstremt høye standarder for seg selv og for andre, som bunner ut i det sykelig perfeksjonistiske?

Dette har lenge vært og er stadig et eskalerende problem. For de som er disponert for det, er et vennskap med Ana og/eller Mia noe som kan virke som ekte kjærlighet, men det er alt annet enn dette. Hva relasjonen utgjør er noe som gjør vondt verre, og ved å rettferdiggjøre og forsøke å ufarliggjøre et bekjentskap med disse to, er farlig. Jeg har ikke noe spesifikt svar på hva som kan gjøres om saken, bortsett fra ikke å tie det i hjel, snakke om det, vite hva man skal se etter og gjøre det klart at dette ikke er sunt.

Det sies ofte på disse sidene at ”nothing tastes as good as thin feels”. De tar så gruelig feil.

Image

Image

Kilder og videre lesning:
http://www.seher.no/kjendis/her-avsl%C3%B8rer-%C2%ABfotballfruen%C2%BB-hele-sannheten-50968
http://s.telegraph.co.uk/graphics/projects/inside-the-world-of-anorexia-blogging/
http://www.iks.no/iks/presse/informasjon/
http://www.fhi.no/eway/default.aspx?pid=239&trg=List_6212&Main_6157=6263:0:25,6639&MainContent_6263=6464:0:25,6640&List_6212=6218:0:25,6645:1:0:0:::0:0

 

 

Du er privilegert

I en ideell verden skulle en kanskje sett at alle, uavhengig av legning, etnisitet eller kjønn, startet på samme sted. At disse trivielle forskjellene ikke hadde noe å si for hvordan en valgte å leve livene sine, eller hvilke valg en kunne ta. Slik er det ikke per i dag.

I debatt, både her på bloggen og utenfor, har jeg lagt merke til at det er mange som ikke er klar over at det ikke bare er geografi og klasse som spiller inn på livet ditt, men også kjønn, etnisitet og legning. I den vestlige verdenen lever vi i et samfunn hvor det er en stor fordel å være hvit. Denne fordelen har også spredt seg rundt til de fleste verdenshjørner. Å være hvit, spesielt da i den vestlige verdenen, er ikke på noen måte en bakdel, og bringer nesten utelukkende med seg positive ting. Skal du derimot søke jobb med et navn som er klart ikke-vestlig, kan du møte utfordringer en etnisk nordmann aldri ville møtt.

how_privileged_are_you

Å være heterofil er også noe som er det utelukkende mest positive. I likhet med hvite mennesker, er også homofile en minoritet i verdenssammenheng, men i motsetning til det hvite privilegiet, som først blir synlig når vi går inn i de mer subtile formene for rasisme, er diskrimineringen av homofile langt mer tydelig. Det at det fortsatt debatteres om Pride paraden er nødvendig, det at homofile ikke fikk lov til å gifte seg før i 2009, at den norske kirke fremdeles ikke vil vie dem, samt at ”homo” fortsatt er et skjellsord, er ganske tydelige indikasjoner på at samfunnet sier at hetero er bra, skeiv er dårlig. Nå har jeg ikke en gang tatt for meg de som definerer seg som queer, som blir tvunget til å plassere seg i kjønnsbokser de ikke identifiserer seg med.

Sist, men ikke minst, har vi det som kanskje er den mest subtile maktforskjellen i samfunnet, ut fra en binær kjønnstenking, hvor mannen er den privilegerte, og kvinnen står igjen som den tapene part. Menn blir ikke lært til å være redd for å gå hjem alene, menn trenger ikke være redd for å drikke seg for fulle på fest i frykt for at man kan bli voldtatt, menn trenger ikke være redd for hva som skjer med ølen om de går fra den på byen, for ikke å nevne at den mest vanlige dødsårsaken for kvinner mellom 14 og 44 er menn. Menn trenger heller ikke møte fordommer når de er nyutdannede og jobbsøkende i andre halvdel av tyveårene; ingen sjefer vil kvie seg for å ansette dem i tilfelle de blir gravide. Vikariatene deres står ikke på spill om de skulle komme til å bli det. Oddsen er høy for at en mann vil tjene mer enn en kvinne, og at ingen vil dømme ham for å jobbe mye, til tross for at han kanskje er far.

I tillegg til disse forskjellene som utgjør hvorvidt man er privilegert eller ei, bør også faktorer som fysisk og psykisk helse, utseende og klassebakgrunn nevnes.

Dette er små, subtile forskjeller en kanskje ikke ser så nøye på individnivå, men som en først legger merke til når en studerer det større bildet, og de strukturene som medfølger. Dette er ikke et enkelt individs feil. En kan ikke noe for hvor man er født, eller hvilke gener en har blitt tildelt ved fødselen. Men så lenge privilegerte grupper går rundt uvitende, og uten særlig interesse for sin privilegerte status, vil disse maktforskjellene reproduseres. Jeg som hvit, slank kvinne i et av verdens beste land med ressurssterke foreldre bak meg, er rimelig privilegert, kun overgått av min mannlige motpart. Jeg kan ikke helt og fult sette meg inn i situasjonen til en minoritetskvinne, en overvektig kvinne eller en trans*persons hverdag. Det jeg kan gjøre er å være bevisst på min egen privilegerte status, og hvilke goder samfunnet automatisk gir meg på grunn av den, som andre må kjempe for.

Det vil nok alltid være forskjeller i samfunnet, men det er blodig urettferdig at genpakka du fikk tildelt ved fødselen skal ha så stor innvirkning på hvordan du kan leve livet ditt senere. Ved å gjøre seg bevisst disse strukturene, gjør en seg også bedre rustet til å bekjempe dem, og dermed bidra til et mer rettferdig samfunn.

guro

http://amptoons.com/blog/the-male-privilege-checklist/