Category: Uncategorized

Marta Breen – Født Feminist

Vi er litt i feriemodus her på bloggen, men frykt ikke! Vi ligger i parken og legger planer for et lass med spennende innlegg utover høsten. I mellomtiden kan du kose deg med litt lesestoff i varmen:

Etter at siste eksamen var levert og sola tittet frem, var det endelig tid til for å kaste klærne og slange seg i parken med bøker som ikke hadde noe med offentlighet, ytringsfrihet eller diskurs å gjøre. En bok som har stått i hylla og skreket til meg siden den kom i butikkhyllene, er Marta Breens Født Feminist – Hele Norge baker ikke. Boka var utlest og elsket på under et døgn. Her kommer en liten hyllest, bedre sent enn aldri.

Skjermbilde-2014-03-18-kl.-22.41.59

I Født Feminist går Marta Breen gjennom ulike feministiske problemstillinger på en vittig og skarp måte, samtidig som hun lengter tilbake til 70-tallet. I dagens samfunn hvor skjønnhetstyranni, cupcakes og interiør visstnok skal være interessefelt hos alle kvinner, lengter Breen tilbake til en tid hvor mor hadde så få skjønnhetsartikler at du kunne telle dem på hendene, hvor unger var unger, ikke prinsesser og pirater, eller universets sentrum, og hvor folk levde lykkelig uten å vite hva cellulitter og muffinmager er. Hun mimrer tilbake til egen barndom, og lufter noen tanker om 70-tallsgenerasjonen ikke er den første generasjonen som er mer konservativ enn foreldrene sine. Jeg kan ikke annet enn å si meg enig.

Kjønnsstereotypene som 70-tallsfeministene kjempet så hardt imot, sniker seg tilbake. Strukturelle problemer blir fremstilt som individuelle, det blir ansett som radikalt å stå frem og kalle seg feminist. Vi stemmer blåere (jævla takk), kjemper mindre, og ser ut til å tro at alt kommer til å fikse seg selv. As if. Født Feminist er en bok som absolutt fikk meg til å tenke og lengte, som ga meg motivasjon og inspirasjon til å fortsette kampen. Føler du at patriarkatet behandler deg litt vel røft om dagen? Kanskje du bare er nysgjerrig på feministiske problemstillinger og begrepet i seg selv? Da vil jeg absolutt anbefale deg denne perlen av en bok. Lettlest, morsom og viktig.

Les bloggen til Breen her: http://martabreen.wordpress.com/

guro

Nothing tastes as good as thin feels?

TW: spiseforstyrrelser

 ”Avalanche is sullen and too thin
She starves herself to rid herself of sin
And the kick is so divine when she sees bones beneath her skin…”
Garbage – Bleed Like Me

Anoreksi, eller anorexia nervosa, er en spiseforstyrrelse de fleste har et visst grep om hva innebærer; spisevegring, frykt for å legge på seg, kontrollbehov og forvridd selvbilde er noen av tingene som karakteriserer en anorektiker. Men det ligger selvsagt mer bak denne spiseforstyrrelsen, denne sykdommen, både når det gjelder underliggende årsaker, nyanser i sykdomsbildet og hvordan den påvirker den enkelte. Allikevel er det noe som er felles i alle tilfeller: det er skadelig, både fysisk og psykisk, og kan i verste fall føre til mer eller mindre permanente ettervirkninger, og i noen tilfeller død. Jeg intervjuet en anorektiker for en stund tilbake som beskrev det slik:

”Jeg klarer ikke tenke normalt på mat. Det går bare ikke. Når jeg svelger den, legger den seg som en giftig klump i magen som forsøker å stikke hull på magesekken min om jeg ikke får den ut på noen måte. En enkel løsning er å kaste den opp, men nederlaget i at jeg har spist sitter fortsatt i meg. Jeg mistet kontrollen og det er ikke greit. Straffen? Faste. Jeg driter i å spise de daglige to riskakene, eplet og glasset med melk, og kjører heller på med mer kaffe og flere sigaretter for å få magen til å holde kjeft. Jeg skal ha kontroll. Jeg har kontroll. Verden gir bare mening om jeg kan gripe rundt ribbeina mine, hvis ikke blir den kaos og hodet eksploderer. Så jeg skal ha kontroll. Jeg har kontroll.”

Image
Dette vil for de fleste oppfattes som både usunt, sykt og vondt å høre om. Det er en situasjon som et menneske med normal oppfatning av hvordan et kosthold og et matinntak skal være ikke vil identifisere seg med. Allikevel er spiseforstyrrelser, herunder anoreksi, beregnet av IKS til å ramme 230.000 kvinner i alderen 15-44 år. Til tross for mørketall har IKS også beregnet at 10-15 % av de som har en spiseforstyrrelse er menn, altså at 85-90 % av de som sliter med spiseforstyrrelser er kvinner. Av disse er overspising mest jevnt utliknet, mens det er en klart kjønnet skjevhet når det gjelder spisevegring/anoreksi. Det eksisterer selvsagt menn som lider av anoreksi, men ofte av andre årsaker enn hos kvinner. I tillegg til at et kvinnelig kjønnsideal er satt som urealistisk (les blant annet om Guros innlegg om pornokultur her) og at det er mer fokus på kvinners verdi ut i fra utseende heller enn hva som rører seg i topplokket, går det også mye på blant annet ”flink pike”-syndromet, genetikk og biokjemi. Ut i fra dette kan vi bare etablere at anoreksi er farlig og ødeleggende på mange plan. Allikevel rapporteres det at flere og flere får ulike former for spiseforstyrrelser, og følgelig at flere og flere får anoreksi, men som ved alle andre former for avhengighet og problemer man prøver å rettferdiggjøre, oppstår det nettopp metoder for å gjøre dette – rettferdiggjøre.

Hun heter Ana, ofte ledsaget av sin gode søster Mia. Hun har stålkontroll, hun er den slankeste av dem alle, den letteste av dem alle – den sterkeste av dem alle. Ribbeina hennes synes, det samme gjelder hoftekammene og kragebeina; brystbein, spisse albuer, stort mellomrom mellom lårene og skarpe kinnbein viser hvor flott hun er. Hennes søster Mia står for mange av de samme verdiene, og hjelper til med renselse. For alt dette har hun oppnådd en hærskare på nettet som hyller henne i miljøer som er anorektisk proaktive, som kjemper for å fremme anoreksi som en løsning heller som et problem, en styrke heller enn en svakhet og en elite som skiller seg fra de svake. De er alle pro-ana – pro-Ana.

Image
Ana er personifiseringen av anoreksi, mens Mia er personifiseringen av bulimi. Kombinasjonen går ofte hånd i hånd på pro-ana-sider, som veksler mellom å fremme anoreksi som en livsstil og som en løsning for å kontrollere spiseforstyrrelsen. Disse sidene fremmer tips og triks til hvordan man kan gå lettest mulig ned i vekt, råd til hvordan man lettest kan skjule det hele fra venner og familie, treningstips, diettips og motivasjon i form av bilder og støttende fora. Sidene jeg har kommet over har stort sett vært av kvinner for kvinner, så det kjønnede fokuset er dessverre et faktum.

Jeg kom på at dette innlegget kunne være lurt å skrive da jeg her for litt siden kom over et bilde av vår egen Fotballfrue på en pro-ana-side. Jeg gjorde litt research og kom over en del rykter om drift av og deltakelse på pro-ana-fora (som jeg ikke ønsker å gjengi i detalj med fare for ytterligere ryktespredning), men ut i fra hva ryktene sa og hvilke problemer hun selv har fortalt om i media, er det tydelig at hun, med eller uten bidrag fra pro-ana-sider, har hatt en svært usunn livstil i den tiden hun strevde som verst med spiseforstyrrelser. (Selve bildet jeg kom over var dog av noe nyere dato.)

Bildet av Fotballfrue, sammen med mange andre bilder, hører til såkalt thinspiration – tynnspirasjon. De skal motivere en og vise en at det finnes idealer å leve opp til. Thinspiration stopper dog ikke med bilder av slanke kvinner som Fotballfrue og Vogue-modeller, men også med kvinner bokstavelig talt så tynne som sultende barn i Afrika, fotomanipulerte bilder av kvinner som fremhever alt de har av bein og bilder av anorektikere så syke at de har havnet på sykehuset.

I tillegg til thinspiration, florerer det som sagt tips og triks. Blant disse finner vi råd til å søke trøst hos Anas gode søster Mia, som redder en fra å ta opp kaloriene fra det man måtte ha spist. Det er oppkastteknikker, anbefaleringer av hva slags mat det er lettest å kaste opp, maten det er lurest å spise i forbindelse med en såkalt binge (fråtseri), merker på avføringsmidler og tips til å skjule etterdønningene etter en såkalt purge (renselse). Det er råd om hva man kan gjøre for å stanse sultfølelsen og hvordan man kan straffe seg selv om man får et såkalt svakt øyeblikk og går vekk fra spiseregimet. Diettene man får tips om er så kalorifattige at de er potensielt skadelige over tid, og treningstipsene går ikke på noen måte hånd i hånd med det minimale matinntaket som finner sted. I tillegg anbefaler flere sider en å røyke sigaretter for å stanse sultfølelsen og øke forbrenningen, samt drikke enorme mengder kaffe for å holde appetitten i sjakk samtidig som den for mange virker avførende og følgelig slankende. Jenter blir blant annet fortalt at de bør sitte foran speilet, nakne, og spise, at de bør ha thinspiration og motivasjonsfraser som “Thin is in” festet på og inni kjøleskapet. Noen sider gir også råd til hvordan man kan få anoreksi om man ”ønsker å få denne livstilen”. Alt dette gjør de for å bli tynnest, for å bli som modellene på bildene de etterstreber å likne på, for å få hjelp til å nå målene som kan få dem til å ende enten på sykehuset eller i en kiste, for å vise at de har en kontroll over et problem som de overhode ikke har kontroll over.

http://proanalog.files.wordpress.com/2012/02/pyramid.jpg?w=540

Det er en mørk, forvridd fantasiverden for menigmann, men for så altfor mange er dette et fristed hvor en skadelig, potensielt livsfarlig sykdom får utfolde og utvikle seg til å bli verre og verre. Problemet er at dette, som så mye annet som er skadelig på internett, er vanskelig å spore, vanskelig å etterforske og vanskelig å stanse. Det er ikke noe filter man kan skru på for å fjerne det fra nettleseren og ettersom unge i dag blir stadig mer datakyndige, når disse sidene fram til stadig yngre lesere. Det er et problem som øker og som tydelig er kjønnet. Dette er et problem utløst av genetikk og biokjemi, og ikke minst av populærkultur, framstilling av kvinner i media, porno(u)kultur og det skjønnhetspresset som kvinner i dag konfronteres med.

Jeg har ingen umiddelbar løsning for å komme til bukts med problemet, akkurat som det er mange andre grusomheter på nettet jeg ikke har noen løsning på hvordan jeg kan få stanset. Allikevel gjelder det å være oppmerksom på både en selv og folk rundt seg; om man kjenner at dette er noe som kan trigge sider ved en som man kjenner at er usunne, er det greit å være obs på faresignalene og vite hva man går til om man trykker på en sånn side, og forhåpentligvis da la være å trykke på linken; om man begynner å fatte mistanke rundt en i omgangskretsen eller et familiemedlem, er det noen faresignaler man kan se etter:

  1. Blir vedkommende stadig tynnere og tynnere?
  2. Er det merkbart mange tilfeller hvor vedkommende går på toalettet etter måltider og blir lenge borte med vasken på, og kommer tilbake litt snufsete med nylagt sminke i ansiktet?
  3. Har vedkommende nesten alltid nettopp spist eller skal spise rett etterpå når du tilbyr mat og vedkommende takker nei?
  4. Trekker vedkommende seg stadig mer vekk fra sosiale aktiviteter og vennskap?
  5. Er vedkommende blitt mer sensitivt for kulde, blitt blekere, har sprø negler og/eller tynt hår?
  6. Føler vedkommende seg mer sliten og tom for energi enn før, og/eller har begynt å røyke og drikke svært mye kaffe?
  7. Snakker vedkommende overdrevent mye om mat, vekt, kalorier eller slanking?
  8. Er det blitt endringer i måten vedkommende spiser, i.e. spesielle mattyper eller matretter vedkommende nekter å spise, plutselig endring av kosthold etc.?
  9. Er vedkommende mer nedstemt/deprimert enn tidligere?
  10. Virker det som om vedkommende veksler mellom å ha ekstremt høye standarder for seg selv og for andre, som bunner ut i det sykelig perfeksjonistiske?

Dette har lenge vært og er stadig et eskalerende problem. For de som er disponert for det, er et vennskap med Ana og/eller Mia noe som kan virke som ekte kjærlighet, men det er alt annet enn dette. Hva relasjonen utgjør er noe som gjør vondt verre, og ved å rettferdiggjøre og forsøke å ufarliggjøre et bekjentskap med disse to, er farlig. Jeg har ikke noe spesifikt svar på hva som kan gjøres om saken, bortsett fra ikke å tie det i hjel, snakke om det, vite hva man skal se etter og gjøre det klart at dette ikke er sunt.

Det sies ofte på disse sidene at ”nothing tastes as good as thin feels”. De tar så gruelig feil.

Image

Image

Kilder og videre lesning:
http://www.seher.no/kjendis/her-avsl%C3%B8rer-%C2%ABfotballfruen%C2%BB-hele-sannheten-50968
http://s.telegraph.co.uk/graphics/projects/inside-the-world-of-anorexia-blogging/
http://www.iks.no/iks/presse/informasjon/
http://www.fhi.no/eway/default.aspx?pid=239&trg=List_6212&Main_6157=6263:0:25,6639&MainContent_6263=6464:0:25,6640&List_6212=6218:0:25,6645:1:0:0:::0:0

 

 

Du er privilegert

I en ideell verden skulle en kanskje sett at alle, uavhengig av legning, etnisitet eller kjønn, startet på samme sted. At disse trivielle forskjellene ikke hadde noe å si for hvordan en valgte å leve livene sine, eller hvilke valg en kunne ta. Slik er det ikke per i dag.

I debatt, både her på bloggen og utenfor, har jeg lagt merke til at det er mange som ikke er klar over at det ikke bare er geografi og klasse som spiller inn på livet ditt, men også kjønn, etnisitet og legning. I den vestlige verdenen lever vi i et samfunn hvor det er en stor fordel å være hvit. Denne fordelen har også spredt seg rundt til de fleste verdenshjørner. Å være hvit, spesielt da i den vestlige verdenen, er ikke på noen måte en bakdel, og bringer nesten utelukkende med seg positive ting. Skal du derimot søke jobb med et navn som er klart ikke-vestlig, kan du møte utfordringer en etnisk nordmann aldri ville møtt.

how_privileged_are_you

Å være heterofil er også noe som er det utelukkende mest positive. I likhet med hvite mennesker, er også homofile en minoritet i verdenssammenheng, men i motsetning til det hvite privilegiet, som først blir synlig når vi går inn i de mer subtile formene for rasisme, er diskrimineringen av homofile langt mer tydelig. Det at det fortsatt debatteres om Pride paraden er nødvendig, det at homofile ikke fikk lov til å gifte seg før i 2009, at den norske kirke fremdeles ikke vil vie dem, samt at ”homo” fortsatt er et skjellsord, er ganske tydelige indikasjoner på at samfunnet sier at hetero er bra, skeiv er dårlig. Nå har jeg ikke en gang tatt for meg de som definerer seg som queer, som blir tvunget til å plassere seg i kjønnsbokser de ikke identifiserer seg med.

Sist, men ikke minst, har vi det som kanskje er den mest subtile maktforskjellen i samfunnet, ut fra en binær kjønnstenking, hvor mannen er den privilegerte, og kvinnen står igjen som den tapene part. Menn blir ikke lært til å være redd for å gå hjem alene, menn trenger ikke være redd for å drikke seg for fulle på fest i frykt for at man kan bli voldtatt, menn trenger ikke være redd for hva som skjer med ølen om de går fra den på byen, for ikke å nevne at den mest vanlige dødsårsaken for kvinner mellom 14 og 44 er menn. Menn trenger heller ikke møte fordommer når de er nyutdannede og jobbsøkende i andre halvdel av tyveårene; ingen sjefer vil kvie seg for å ansette dem i tilfelle de blir gravide. Vikariatene deres står ikke på spill om de skulle komme til å bli det. Oddsen er høy for at en mann vil tjene mer enn en kvinne, og at ingen vil dømme ham for å jobbe mye, til tross for at han kanskje er far.

I tillegg til disse forskjellene som utgjør hvorvidt man er privilegert eller ei, bør også faktorer som fysisk og psykisk helse, utseende og klassebakgrunn nevnes.

Dette er små, subtile forskjeller en kanskje ikke ser så nøye på individnivå, men som en først legger merke til når en studerer det større bildet, og de strukturene som medfølger. Dette er ikke et enkelt individs feil. En kan ikke noe for hvor man er født, eller hvilke gener en har blitt tildelt ved fødselen. Men så lenge privilegerte grupper går rundt uvitende, og uten særlig interesse for sin privilegerte status, vil disse maktforskjellene reproduseres. Jeg som hvit, slank kvinne i et av verdens beste land med ressurssterke foreldre bak meg, er rimelig privilegert, kun overgått av min mannlige motpart. Jeg kan ikke helt og fult sette meg inn i situasjonen til en minoritetskvinne, en overvektig kvinne eller en trans*persons hverdag. Det jeg kan gjøre er å være bevisst på min egen privilegerte status, og hvilke goder samfunnet automatisk gir meg på grunn av den, som andre må kjempe for.

Det vil nok alltid være forskjeller i samfunnet, men det er blodig urettferdig at genpakka du fikk tildelt ved fødselen skal ha så stor innvirkning på hvordan du kan leve livet ditt senere. Ved å gjøre seg bevisst disse strukturene, gjør en seg også bedre rustet til å bekjempe dem, og dermed bidra til et mer rettferdig samfunn.

guro

http://amptoons.com/blog/the-male-privilege-checklist/

FraüLei anbefaler: Laci Green

 

Laci Green

Laci Green er en vlogger, sexekspert og feminist. Den 24 år gamle amerikaneren er mest kjent for den selvtitulerte youtubekanalen sin, der hun snakker fritt om blant annet sex, kjærlighet og selvbilde. Hun fokuserer hovedsakelig på å hjelpe unge med å ha et sunt forhold til egen kropp og sinn, noe vi i FraüLei synes er helt topp.

82cca4a766659f4ad37fa21d29220174 (1)

Laci Green vokste opp i en mormon familie, men hun valgte å ta avstand fra religionen allerede i tenårene fordi hun ikke var enig med kjønnsrollene og kvinnesynet den står for. Siden da har hun blitt stadig mer engasjert i likestillingskampen. For en måned siden postet hun denne flotte videoen, som vi kunne ønske var mulig å ”like” flere ganger.

Og her er et par likbare Laci Green-videoer til:

Don’t forget to subscribe!
305907_10152713936835004_1662444841_n

Pornokultur – hva gjør det med oss?

NB! Kommentarfeltet er stengt grunnet kapasitet. Velkommen til debatt om andre emner.

I dagens samfunn er vi omgitt av mer nakenhet og flere seksuelle referanser enn noen gang tidligere. Er ikke det positivt? Å ha et sunt, avslappet forhold til nakenhet og seksualitet burde vel være sunt? Det vil jeg absolutt si meg enig i, men det bildet som blir presentert i populærkulturen i dag, har ingenting å gjøre med seksualitet og normal nakenhet.

Pornokulturen påvirker både kvinner og menn, men på ulikt vis. Det kommer kanskje ikke som noen overraskelse at kvinner kommer dårligst ut i dette regnestykket. Vi kan ta en titt på hvordan Rolling Stone portretterer kvinner og menn på forsidene sine for å illustrere:

tumblr_n4yn9vDRaW1qfacvto2_400tumblr_n4yn9vDRaW1qfacvto6_400

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kvinners kropper blir i dag brukt til å selge alt fra klær og kosmetikk, til burgere og øl. Disse kvinnene blir ikke bare transformert til et uoppnåelig skjønnhetsideal, men de blir også objektifisert, noe som fører til at kvinner objektifiserer seg selv, får kvinner til å tro at vår verdi ligger i hvor vidt vi er i stand til å nærme oss skjønnhetsidealet, og hvor vidt menn er interessert i oss. Menn på sin side, blir servert et bilde av kvinner som noe som er til for deres nytelse, som fører til et dårlig kvinnesyn generelt, og mer vold mot kvinner.

213 ford-figo-sexist-print-ad-starring-paris-hilton

Samtidig seksualiserer reklamebransjen og populærkulturen vold mot kvinner. ”Blurred Lines”, ”Bukkake Tears” og et utall hiphop-videoer og –låter, og reklamer fremstiller vold mot kvinner som noe sexy og/eller morsomt. Hvorfor dette er uheldig, kan du lese mer om her.

I takt med at populærkulturen blir drøyere, blir også pornografien drøyere, samtidig som det blir mer normalt og langt mer utbredt å bruke porno, takket være internett. Gangbangs, gonzo, hentai, kun et tastetrykk unna. Du trenger ikke en gang oppsøke det. Du kan bare bedrive litt piratvirksomhet, og vips dukket det opp ”alenemødre trenger kukk” med et illustrerende bilde som kan underholde deg mens du søker etter Frozen.

tumblr_mdm5hp4kmL1qa8wa6o1_1280

Fordi kvinner er jo kjøtt…

Pornoindustrien er en historie for seg selv. En industri sterkt dominert av rusproblemer, skyhøy selvmordsrate og mørke historier om overgrep og HIV/AIDS. En industri som behandler menn som dritt, og kvinner enda verre. Det er kanskje lett å fremmedgjøre disse kvinnene når en setter seg ned for et runk, men disse kvinnene gjennomgår det du ser på film, med mer. Når du ser en kvinne brekker seg fordi hun får en penis tvunget ned i halsen, har det skjedd i det virkelige liv. Er dette noe du ville utsatt kjæresten din for? Noe du ville skulle skjedd søstera di? Bestevenninna di? Dette er vold, og om du har klart å lyve for deg selv nok til å tro at hun liker det, må jeg virkelig beklage og rive livsløgnen vekk fra deg. Skuespiller, journalist og tidligere pornostjerne, Jasmin St Claire uttalte da hun besøkte Trygdekontoret i fjor:

”What are they going to do now to sell porn? Like, kill people in it, or something?”

Jenna Jameson har sagt:
“Most girls get their first experience in gonzo films – in which they’re taken to a crappy studio apartment in Mission Hills and penetrated in every hole possible by some abusive asshole who thinks her name is Bitch. And these girls, some of whom have the potential to become major stars in the industry, go home afterward and pledge never to do it again because it was such a terrible experience.”

Det later til at et godt, gammaldags samleie ikke er godt nok for pornobransjen lengre, det blir drøyere og drøyere. Det blir mer vold og mer seksualisering av barn. Det kan se ut som at dette sniker seg inn i populærkulturen, og når vi har dette rundt oss 24/7, må pornobransjen komme opp med noe nytt og drøyt for å kompensere. En ond sirkel, eller kanskje heller et dragsug.

Jeg har nevnt at dette fører til vold mot kvinner. Jeg vil også nevne at dette fører til en voldtektkultur. I en vestlig verden hvor voldtekt (endelig) har blitt straffbart, i det minste på papiret, har det kommet en diskurs for å fremstille voldtekt som noe som ikke er ”så ille”, og hvor grensene for hva som er voldtekt, og hva som ikke er det, stadig prøves. Dette til tross for at kronisk PTSD forekommer oftere hos de som har overlevd seksuelt overgrep enn hos soldater som har vært i kamp. Dette er pornokultur.

tumblr_n4eoyaHZbb1rucqgoo1_1280

Dette kan kanskje virke som en dommedagsprofeti, men det finnes lys i enden av tunellen. Et vagt håp, om du vil. Pornokultur og sexisme i populærkultur blir stadig oftere kritisert av kvinner sentrale i populærkulturen, som for eksempel Lilly Allen (Hard Out Here) og Jennifer Lopez (I Luh Ya Papi). Det får også stadig mer oppmerksomhet i den feministiske diskursen. 17. juni er det duket for storfint besøk når Kvinnegruppa Ottar i samarbeid med Feministisk Forum inviterer til foredrag og samtale med professor Gail Dines på Chateu Neuf i Oslo om pornografi og pornokultur (Facebook event her). Dines har en PhD i sosiologi fra Standford, og er en kjent anti-porno aktivist, forfatter av Pornland og professor på Wheelock universitetet i Boston. Jeg tror dette blir veldig informativt og spennende. Du kan se Dines forelese om pornokultur her:

Pornokultur er skadelig. Pornokultur fetisjerer unge jenter, nærmest barn, det fører til objektifisering og fremmedgjøring av kvinner, og da spesielt svarte kvinner, det fører til vold og overgrep mot kvinner og barn. Og det er bare konsekvensen av menns objektifisering av kvinner. Kvinners objektifisering av selv fører til lavere valgdeltagelse, depresjon og lavere selvbilde. Dette er ikke sunt, og bør ikke finne sted i et samfunn hvor en vil etterstrebe likestilling uavhengig av kjønn, etnisitet eller legning. Dette er et tema som trenger all den oppmerksomheten den kan få. Bli med på Chateu Neuf 17. juni for kunnskap, refleksjon og debatt!

guro

 

 

 

Kilder og videre lesning:

http://stoppornculture.org/2014/05/12/enterprises-are-hiding-when-it-comes-to-tackling-child-pornography/

http://stopp-pornokulturen.no/omoss/

http://www.dagsavisen.no/kultur/tar-et-oppgjor-med-pornokulturen/http://pornharms.com/responses-to-pro-porn-arguments/

http://gynocraticgrrl.tumblr.com/post/82713402772/ex-pornstar-dr-shelley-lubben-presentation-at-the

La barn være barn

Miniskjørt, små kilehæler, bluser med strategisk knepping til utringning, trekantbikinier, blondetruser og designerjakker. Dette høres ut som garderoben til den gjengse kvinne, og er nok trolig det også. Allikevel er det stadig flere barn som ender opp med samme garderobe som mor eller far, en mor eller far som ofte er 25-30 år eldre enn dem.

Kun ved å titte i nettbutikkene til de store aktørene innen klesbutikkbransjen, hvor barna settes til å posere akkurat som modellene for voksenklær, ser man eksempel på eksempel på hvordan barn ikke akkurat fremstilles som barn; med noen bittesmå unntak, er det er ingen som leker, ingen som smiler bredt og ingen som får det til å se ut som om disse klærne kan brukes på lekeplass og i skolegården. I stedet ser står guttene nonchalant tilbakelent, mens jentene står med knekk i hofta og brystkassen framover. Allikevel opplever vi en kjønnet fordeling her, for mens guttebarna lener seg tilbake og kun ser voksne ut i framtoningen, virker jentene å fremstilles slik veldig mange kvinner i motebransjen gjør, nemlig med brystkassen ut, knekk i hofta og glossy lepper. Jeg sier ikke at selve seksualiseringen gjelder alt i nettbutikkene, men at den forekommer og at den, i kombinasjon med den voksne framstillingen av barna, ikke nødvendigvis gir det beste bildet på hva det vil si å være barn.

(Fra nettbutikken http://www.kidscase.com/ - foto: Annemarieke van Drimmelen)

En ting er nettbutikkene, en annen ting er når du faktisk fysisk går i disse butikkene for å handle. Jeg gikk en periode og godtet meg litt over at jeg kunne handle basisplagg som singletter, cardigans og tilbehør i barneavdelingen, jeg også. Det var jo tross alt billigere og kvaliteten holdt bra. Etter hvert begynte jeg derimot å tenke litt mer over hvorfor jeg kunne dette. Jeg konkluderte med at det ikke bare skyldes at barn jamt over er blitt litt større i størrelsen, men også fordi noen av tingene de solgte også kunne se kult ut på meg. Dette skurret på veldig mange punkter, fordi disse klærne er laget for barn i alderen 10 (noen ganger 8) til 12 år. Jeg er 23 år gammel.

Heldigvis er det en del foreldre som stiller med fornuft når de kler på barna sine, men ofte når man ser barn på gaten, især på Oslo Vest, kan man ofte se at datteren på 10 år er kledd som nærmest en kopi av mor; Burberry-frakken er godt knyttet sammen i midjen, sko med bittesmå hæler løfter den lille kroppen opp fra bakken, skjørtet er så kort at det ikke synes under frakken og jenta har hull i ørene med store øredobber. Det virker som om effekten av skadelige sko og skjørt som trekker må vike for behovet for å gjøre barn til små kopier av voksne.

Så hvor sier det stopp? Hva er grensen for at man skal kunne reagere? Nøyaktig når slutter barn å være barn? Jeg tror det går på når vi begynner direkte å kopiere voksenmoten og gir barn de samme klærne som designes til voksne. Jeg tror det er når vi er livredde for at guttungen skal søle is på dressen nesten identisk med fars. Jeg tror det er når du ikke kan se forskjell på de trange jeansene til mor og til hennes datter. Jeg tror det er når foreldre blir nærmest frenetiske når jentungen på 3 år klarer å vikle av seg bikinitoppen, selv om det ikke er noen bryster å skulle skjule der. Jeg tror det er når vi nærmest seksualiserer barn i såpass stor grad at 4-årige jenter dekkes til med hijab. Kort og godt, jeg tror det er når vi ikke klarer å la ungene se ut som barn og i stedet gjør dem til voksne, ved å sette de samme standardene og til en viss grad seksualisere dem på samme vis. Dette kan overføres til mye annet også, selvsagt; hårmote, sminke og tilbehør er andre ting som i svært stor grad nå overføres til barn i større stil enn tidligere.

http://cdn.stylisheve.com/wp-content/uploads/2013/02/HM-Denim-2013-Collection-for-Kids_01.jpg

(H&M Denim Collection for kids, 2013)

Jeg tror dette er usunt. Selv om den vestlige verden lever i en moderne tid preget av velstand, viser undersøkelser at vi stadig blir mer ulykkelige. Det kan virke som om vi er låst i en slags modernistisk eksistensialisme, som vi i stedet for å komme oss ut av den på 1900-tallet, beveget oss stadig mer inn i. Det skapes flere målestokker, flere idealer og mer materialistisk fokus, og som en del av samfunnet, kan det virke som om vi trekker barn inn i dette. Det er som om vi skal sette barn opp mot stadig flere idealer enn tidligere, herunder et overflatisk utseendeideal, og ved å gjøre dette, tror jeg vi vorder dem skade. Jeg sier ikke her at vi skal slutte å sette krav til barn, ei heller at vi ikke skal la dem låne mammas leppestift eller at vi skal ikle dem kyser og mamelukker, og tvinge dem til å lese Karsten og Petra til de spyr. Det jeg derimot sier er at vi må la dem være barn, og at vi i stedet for å sette dem opp mot en voksenskapt målestokk som bunner ut i et skjønnhetshysteri, må oppfordre dem til ting som skrubbsår, lek og lekser – de må oppfordres til å være barn.

mari

 

 

 

Kilder og videre lesning:
http://www.hm.com/no
http://www.lindex.com/
https://www.gov.uk/government/publications/letting-children-be-children-report-of-an-independent-review-of-the-commercialisation-and-sexualisation-of-childhood

 

 

Buffy: En takkemail

To: Joss Whedon

Subject: Buffy The Vampire Slayer: En takketale

(Spoiler alert)

buffy-the-vampire-slayer-buffy-the-vampire-slayer-28958057-1024-768

Kjære, Joss Whedon, skaperen av TV-serien Buffy The Vampire Slayer. Da jeg var tenåring, var jeg helt besatt av Buffy. Så besatt at jeg lagde fanbøker, brukte alle sparepengene mine på DVDer og fanmerch, og slet med å kommunisere med folk som ikke visste hvem Spike er. Takk for det. Det gjorde undre for den sosiale omgangskretsen min.

Uansett, her om dagen begynte jeg å se på Buffy igjen. Siden jeg så på det sist, har blitt en hardbarka feminist og en relativt bevisst mediekonsument. I tillegg har jeg sett på flere nye serier enn jeg tør å innrømme. Ergo kunne jeg se på Buffy med nye øyne. Det var både kjempefint og litt deprimerende. Fint fordi Buffy fortsatt er en relevant og feministisk serie. Deprimerende fordi det er særdeles få serier der ute som er like feministiske. Som du selv sa i denne fantastiske talen, burde likestilling være en selvfølge. På TV og i verden generelt. Menn, kvinner og alle midt i mellom burde sette pris på hverandres styrke, i stedet for å føle seg truet av den.

Men slik er det altså ikke alltid. Derfor har jeg lyst til å takke deg for at du har bidratt, og at du fortsatt bidrar, med å gjøre verden litt mer rettferdig og harmonisk. Takk for at du skapte den herlige, sære, feministiske og utrolig fete serien, Buffy the Vampire Slayer.

Takk for at alle karakterene i serien er gjennomførte og kompliserte.

Takk for at de mannlige og kvinnelige karakterene i serien er likestilte. Ingen er over eller under hverandre.

tumblr_mprtbyfNGZ1qke0qzo1_500

Takk for at alle de kvinnelige karakteren i serien er sterke og selvstendige. Ingen av dem er der for å underbygge en mann, eller gjør seg selv avhengig av menn.tumblr_mmv1p62uMk1rc36mdo1_500

Takk for at du legger hovedvekten på å kritisere mannsjåvinisme og overseksualisering av kvinner, ikke på å vise tynne, avkledde kvinnekropper og tilfredsstille seere som bare er interessert i nettopp det.

Takk for at alle de mannlige karakterene er tiltrukket til sterke kvinner.

Takk for at serien hyller gode egenskaper, som vennskap, lojalitet, styrke, ærlighet, selvironi, intelligens og hardt arbeid.

Takk for at to av de kvinnelige hovedkarakterene i serien er kjærester, uten at de blir brukt som sexobjekter. Det er bare to, vanlige, sterke kvinner som er forelsket i hverandre.

Takk for at du avsluttet serien med en skikkelig cheesy og storslagen hyllest til kvinnelig styrke.

Takk, Joss Whedon. Takk og atter takk.

 

PS: Du har ikke lyst til å lære deg norsk sånn at jeg slipper å oversette denne mailen?

305907_10152713936835004_1662444841_n

FraüLei anbefaler: Semi Precious Weapons

spw-flagSemi Precious Weapons

 

Semi Precious Weapons er et av de mest eksplosive livebandene som New York City har produsert de siste ti årene. Dessverre, er det ytterst få som vet hvem de er. Det vil Maggie gjøre noe med. Det er duket for en ny FraüLei anbefaler. 

Semi Precious Weapons er en perle av et band. De beskriver seg selv som ”garage glam rock”. Musikken deres er pop og rock på sitt mest fengende, mens utseendemessig går de for en fin blanding av punk, glitter og gender bending. Bandet ble dannet i 2006, og består av fire tidligere elever fra Berklee College of Music. De har gitt ut tre plater; We Love You i 2008, You Love You i 2010 og Aviation i år. Du kan streame sistnevnte her:

Semi Precious Weapons frontes av sangeren, låtskriveren og smykkedesigneren Justin Tranter. Debutplaten deres, We Love You, ble finansiert gjennom smykkesalget hans. Tranter kjent for den androgyne stilen sin. Han går ofte kledd i høye heler, strømpebukser og masse eyeliner. I tillegg, pleier han å skifte klær på scenen, under instrumentalsoloene.

Semi Precious Weapons sin største fan er intet ringere enn Lady Gaga. Bandet har varmet opp for henne uttallige ganger, enda det var motsatt før popstjernen slo gjennom med Just Dance. I tillegg, gjør de ofte gjesteopptredener på hverandres konserter. Lady Gaga skapte overskrifter da hun stagedivet under SPW sitt sett på Lollapalooza i 2010. Se det her:

Vi i FraüLei krysser fingrene for at Semi Precious Weapons får et internasjonalt gjennombrudd snart. Det har de virkelig fortjent!

305907_10152713936835004_1662444841_n

Det er ikke morsomt.

TW: voldtekt

Kjære Steel Panther. Vi tror vi må gjøre det slutt med dere. Det gjør oss triste og vemodige. Vi har hatt det så fint. Det var så mye glede! Selv de dårligere sidene har man klart å svelge unna. Men vi tror ikke vi kan være sammen mer. Dere har gått over streken, og det er alt annet enn greit.

Skjermbilde 2014-03-09 kl. 16.13.46
Den 1. april kom den nye skiva til Steel Panther ut, All You Can Eat. Ingen spøk. Guro er for så vidt enig med alle anmelderne som nevnte at de burde drite i album og heller kjøre fult på singler. Men det er ikke et skuffende album som står bak dette bruddet. Det er innholdet. Mer spesifikt: Bukkake Tears. Refrenget går, hold dere fast, som følger:

”There was so much love on your face
I couldn’t see the tears
There was so much spunk on your face
Neither the boys nor I could see your tears”

Her setter de seg selv i rollen som voldtektsmenn. Det kunne vært en spennende vinkel, hadde ikke Steel Panther vært Steel Panther, som gjør det de alltid gjør: de kødder det bort. Ved å kødde med det på denne måten, legitimerer de oppførselen. De gjør akkurat det samme som de store “humoristene” som slenger rundt seg med voldtektsvitser gjør: de bagatelliserer vold og overgrep; de reproduserer myten om at voldtekt ikke er ”så ille” allikevel.

”Slapp av ’a. Det er jo bare en spøk,” vil nok mange si. Steel Panther er jo et humorband. Man er jo klar over at man bare tuller. Men rettferdiggjør det egentlig hva de gjør? Ikke bare er det lite sensitivt med tanke på hvor mange voldtektsofre det finnes der ute (ca. 10% av kvinner i Norge, nærmere 6% i USA – og dette er kun den offisielle statistikken, ikke mørketallene). En spøk om noe som er så alvorlig, som kan gi særs alvorlige traumer og prege en resten av livet, kan rippe opp i sårene. Men samtidig legitimerer man at man holder fast ved gamle, utdaterte ideologier.

Det var i forbindelse med en semesteroppgave at Guro snublet over Žižek og Sloterdijk og deres teori om kynisme som ideologi. Teorien går kort oppsummert ut på at man fortsetter å reprodusere ideologier som blir ansett som utdaterte, og skjuler det bak kynisme i form av en form for ironisk distanse og/eller humor. Man kan ikke snakke om falsk bevissthet når det kommer til voldtekt, for vi vet at det er galt, vi vet at det skjer, og vi er fult klare over konsekvensene. Marx’ ”Sie wissen das nicht, aber sie tun es” er ikke gjeldene; vi må heller si ”de vet de gjør det, men de gjør det like vel”.

Problemet med voldtektspøker, er ikke kun at du aldri vet om det er noen som har vært utsatt for overgrep som hører deg eller ei; ved å spøke om det, sender du også et signal til overgripere om at dette er greit, dette er normalt, dette er noe folk ler av. Selv om det av den gjengse mann anses som en a priori sannhet at voldtekt er galt, er ikke dette nødvendigvis tilfellet for overgriper. Ved å bagatellisere alvoret i ugjerningen, sender man også ut et signal om at dette er greit.

Det er mye ved Steel Panthers tekster som kan kritiseres, men hittil har det vært mye som rent kjønnsmessig kan snus på hodet og fremdeles være festlig. Men dette går langt over smått sexistiske tekster, og et sterkt sexistisk sceneshow (som absolutt er kritikkverdig, slik vi har skrevet om tidligere her). Å bevege seg inn på et så sensitivt tema og behandle det såpass ubehøvlet, å bagatellisere det og le av det – det er ikke greit.

Kjære Steel Panther. Vi har hatt det fint. Vi har ledd mye. Vi kommer nok alltid til å være litt forelska i Lexxi, you good lookin’ thing, you. Men vi vet ikke om vi klarer å være glad i dere mer. Ikke bare tok dere steget fra ”teite, men sjarmerende underdogs” til ”fullblown asshats”, generelt sett med den nye skiva deres, men voldtektspøker kunne dere holdt dere for gode til. xoxoxo.

mari

guro

Witch or sexy kitten?

Castingen for Star Wars ep VII har blitt publisert, og som dedikert Star Wars-fan, var det med glede at jeg så at mange av de gamle heltene kommer tilbake. Star Wars er scifi. Det er ingen ting som tilsier at kvinner ikke kan være jediriddere, sith lords eller politiske ledere. I Star Wars universet har alle disse rollene blitt representert, selv om de har vært i et smertelig mindretall. Når det først skulle lages en ny trilogi, hadde Disney en gyllen mulighet til å få inn flere kvinner. Portrettere oss som de individene vi er, noe de har vært så flinke til med barnefilmene som Brave og Frozen. Men jeg ble skuffet. Utenom Carrie Fisher (prinsesse Leia), som returnerer, er det én kvinne. Castingen for ledende roller består altså av 11 menn og 2 kvinner. What the actual fuck?

601195_10153562077410004_125632009_n
Sci fi har vært banebrytende. Star Trek har inspirert verdens første svarte, kvinnelige astronaut, de viste det første kysset mellom to av forskjellig etnisitet på TV, og de har presentert et kvinnesyn som har vært fantastisk. Kvinner har vært kapteiner, offiserer, hatt ledende stillinger på alle plan, samtidig som de har vært en like naturlig del av arbeidsstyrken på Star Fleet som mennene. I Firefly har vi tidenes mest moralsk skakkjørte mannskap, men selv de har den ytterste respekt for kvinner, inkludert prostituerte, og har en lite tradisjonell rollefordeling på skipet. I Alien-serien er det Rippley som redder dagen til stadighet. Til tross for at Star Trek var langt tidligere ute enn Star Wars, har ikke Star Wars klart det samme. Dette var deres mulighet.

I ”Sex and the City – the Movie” kommer Miranda med gullkornet: ”The only two choises for women; witch and sexy kitten.” Dette gjenspeiler i stor grad hvilke stereotypier av kvinner som representeres i populærkulturen. Ironisk nok, kan det sees som at vi hadde mer variert fremstilling av kvinner i Hollywood på 50- og 60-tallet, enn det vi har i dag. Dette spiller en rolle. Om alt jenter ser fra de er små, er at kvinners primærfunksjon er å være til mannens tilfredsstillelse, og får i beste fall rollen som side kick. Det finnes noen fantastiske unntak, men de er det dessverre få av. Kvinnelige karakterer blir skrevet for å tjene den mannlige protagonisten.

Når representasjon kan få en ung jente i et da (enda mer) rasistisk USA ut i verdensrommet, er det klart at effekten også kan gå andre veien. Unge jenter i Norge i dag bruker mer tid foran speilet enn på å lese og gjøre lekser. Kvinner objektifiserer seg selv i større og større grad for å passe inn i et umulig skjønnhetsideal. Dette fører til at kvinner får lavere selvtillit, undervurderer seg selv, og tar mindre ambisiøse valg enn menn. Samtidig objektifiserer menn kvinner, som fører til mer vold mot kvinner, og brukes til å legitimere skjeve maktforhold på bakgrunn av kjønn.

Ved å portrettere kvinner som de menneskene vi er, komplette, med et variert følelsesregister, ønsker og ambisjoner, som individer, med både etnisk og profesjonelt mangfold, kan vi vise jenter at det er flere alternativer enn ”witch and sexy kitten”. Vi kan vise jenter at vi kan være ledere, og at vi ikke trenger å belage oss på utseende for å nå målene våre. Samtidig kan vi vise gutta at jenter er like bra, og at tradisjonelle feminine aktiviteter og kvaliteter også er noe for dem. At jenter også er mennesker, ikke bare forlystelsesobjekter. Med representasjon kan man vise alle, både store og små, at det finnes mer enn to kjønn, at penis ikke nødvendigvis betyr at man er mann og vice versa, at prinsen noen ganger gifter seg med prinsen, at man kan bli hva man vil, uavhengig av kjønn, etnisitet eller seksualitet, og normalisere det.

tumblr_n54z6umVFU1stiqtno4_250
Er det en arena hvor dette skal være mulig, er det i sci fi. Med en ny trilogi, hadde Star Wars en gyllen mulighet til å rette på sitt dårlige image, samtidig som de kunne gjort noe bra for store og små sci fi-fans verden over. Skal ikke late som at jeg ikke er skuffa. Disney har vært på en fin sti så lenge, men våget ikke være banebrytende nok til å gi kvinner plass i galaksen langt, langt borte. Jeg sier som John Green sa i en episode av Crash Course World History: ”Why didn’t they train Leia as a jedi instead of Luke? She’s way cooler.”

guro