Det er ikke til å komme bort ifra at det er mye fokus på kropp i samfunnet. Selv om alle oppfordres til å elske kroppen sin som den er, er det stadige selvmotsigelser som dukker opp med at man skal få drømmekroppen, bli klar til bikinisesongen og slanke både det ene og det andre. Presset gjelder alle; menn får gjennomgå, og kvinner enda mer. Derfor vil jeg hovedsakelig holde fokuset rettet mot kvinner og kropp her, selv om mye selvsagt kan overføres både til menn og til skjønnhetshysteriet generelt.

For det er et sykelig kroppsfokus. Til tross for et enormt slankepress, er det også en enorm oppfordring til å elske kurver (i hvert fall andres kurver), for når en såkalt plus size-modell kommer på markedet, hylles hun og brukes som rollemodell, selv om man selv helst skal følge den ene dietten etter den andre for å komme nærmere Kate Moss anno 1990 enn ei som er størrelse 42. Men det stopper egentlig ikke ved en størrelse 42 (eller omkringliggende), hvor man egentlig ikke ser noe annet enn såkalt formfull ut, for jo større plus size-modellene blir, desto mer ses de opp til og anses for å være gode forbilder, selv når de blir sykelig overvektige. Det er derimot ingen som egentlig vil leve opp til og bli som et av disse forbildene, for om man faktisk har litt mer kjøtt på kroppen enn det som regnes for å være typisk slank, har man lagt seg laglig til for hugg: man har ikke lengre former, men er lubben eller regelrett feit, og burde satse litt mer på supermat, spirulina og juicing enn middagsmat. Allikevel er det viktig ikke å bli for tynn, for da er det liv laga for kritikk av kropp igjen. Er man for tynn, ser man sykelig ut og kan fritt bli fortalt at man burde legge på seg. Slanke modeller, som man glorifiserer samtidig som de hates, er utelukkende anorektikere som kynisk ødelegger andre menneskers kroppsbilde samtidig som de anses for å være et slags ideal man ønsker å nå opp til, det være seg om du snakker modellene i Vogue eller i Sports Illustrated. Og i så måte er det kanskje lurt å ta seg selv i nakkeskinnet og gi seg selv en reality check hva kropp angår.

Vi har alle en kropp, og denne kroppen er formet på ulike måter hos ulike personer, med ulik størrelse hos den enkelte. Gener spiller en avgjørende rolle når det kommer til kroppshøyde og benbygning, og dette, kombinert med livsstil, spiller en klar rolle når det gjelder hva slags fasong man har. Denne kroppen er i stand til å gjøre ting. Den er i stand til å utføre arbeid i ulikt omfang, den gjør at man kommer seg fra a til b og den bærer en gjennom livet. Den kjemper seg gjennom både det ene og det andre for en, og den gjør at man er i stand til å leve. I utgangspunktet er altså kroppen som den skal være, nemlig som kropp. Det å vedlikeholde denne kroppen ved å ta hensyn til hva den er i stand til, prøve å sørge for at den ikke blir sykelig underernært eller at du utsetter den for livsfarlig overvekt, tar høyde for hva slags og hvor mye bensin (les: mat, væske og søvn) den bør ha for å utføre det arbeidet du vil og da dermed se hva slags arbeid den kan få til ut i fra dette, er den viktigste jobben du gjør når det kommer til å ta vare på den. Og den jobben fortjener kroppen at du gjør, for den gir deg så utrolig mye tilbake.

Denne kroppen dømmes derimot herfra til måned, uavhengig av størrelsen den har. Det som anses for å være det normale er ikke bra nok, men går man under eller over normen, er det feil – det også. Det kan ikke sies noe annet enn at svært mange dømmer overvektige mennesker, i størrelser fra lubben til dødelig overvektig. Om plus size-modellen Tess Holliday hadde gått anonymt på et utested, brukt mye av plassen på en toseter på bussen eller stått foran sjokoladehyllen på Rimi, hadde de rundt rynket på nesen og tenkt (og kanskje også sagt) sitt om slankekurer, dårlig hygiene og at sjokoladen burde vært byttet ut med et glass vann og en slankepille. Om Tess i stedet hadde vært slankere enn Kate Moss anno 1990, i stedet for en størrelse 52, er det godt mulig at folk hadde tenkt over hvorfor glippen mellom lårene var så stor som den var, analysert kroppen del for del for å finne en spiseforstyrret unnskyldning for størrelsen og i ettertid snakket om usunne kroppsidealer, og kanskje begynne allerede ved å hviske bak ryggen hennes. Folk påberoper seg retten til body shaming, bokstavelig talt på tykt og tynt.

Tidligere i år var det en kjempedebatt rundt det at H&M hadde innført størrelse 32 i sortimentet sitt, altså tilsvarende en XXS-XS. Det ble furore rundt at det gikk an å ha så små størrelser, at dette var snakk om barneklær med voksensnitt og at dette gir et inntrykk av at målet er å bli så liten som mulig. H&M fikk med andre ord masse kritikk for at de frontet et usunt kroppsideal. I tillegg ble kropper i den størrelsen sammenliknet med blant annet Princess Diana og hvordan hun hadde vært et ideal i størrelse 38 i sin storhetstid, som en med normal kropp. Samtidig var det bare for en halv måneds tid siden stor oppstandelse rundt nettopp Tess Holliday, og hvordan hun med sin uttalte størrelse 52 bør regnes som et forbilde, der hun skaper en klar kontrast til de anorektisk tynne modellene alle elsker å hate.

Det er mange problemer her. Princess Diana så strålende ut, men størrelse 38 er ganske vanlig for en slank bygd kvinne med den høyden og den kroppsfasongen hun hadde i det som størrelse 32-kampanjen brukte som sammenlikningsgrunnlag. Det å bruke henne som sammenlikningsgrunnlag for, for eksempel, en kvinne som er 1.55 høy som er relativt spedbygd, er akkurat like fjollete som det er idiotisk å bruke henne som sammenlikningsgrunnlag for en kvinne som er 1.85 høy og med litt ”amazonetendenser” i kroppen. Det er kanskje ikke helt utelukket at størrelse 32 kan være riktig å bruke for førstkommende, for eksempel, men uansett høyde og benbygning er det godt mulig at begge har en kropp som passer for dem, med rette proporsjoner og som ikke ser sykelig ut.

Med andre ord er alt av kropp underlagt kritikk, for uansett hvor riktig den måtte være for den enkelte, oppfyller den aldri den fasiten en selv eller andre har fastsatt. Det er en evig sammenlikningsmani hvor man gjerne tar utgangspunkt i å se kroppen i forhold til noen med et helt annet utgangspunkt og helt andre forutsetninger. Som et eksempel kan jeg bruke meg selv. Jeg er 1.64 m høy og ikke veldig kraftig bygd, men med former. Det er idiotisk å se for seg at jeg på noen som helst måte skal kunne ser nøyaktig ut som Miranda Kerr, men det er også helt på bærtur å se for seg meg som Crystal Renn da hun fortsatt var plus size. Begge deler hadde vært svært usunt for kroppen min. Det var derimot ikke Crystal Renn var ikke usunn i kroppen da hun var såkalt plus size, og er heller ikke usunn i kroppen sin per i dag selv om hun har gått ned (allikevel var det viktigere for media å fremme hvor uglesett hun var blitt for vekttapet sitt da hun gikk litt ned i vekt, med anklager om å ha sveket andre plus size-modeller, uten å ta høyde for en spiseforstyrrelseshistorikk med søken etter trivselsvekt, og i stedet angripe). Miranda Kerr har heller ikke en kroppsfasong eller -størrelse som per dags dato er direkte feil for kroppen hennes, og hun fokuserer på en positiv livsstil som passer til det at hun har fått unge som hun pent er nødt til å være i form til å ta vare på (selv med snop – tenk det!). Poenget her er at selv om begges kropper er riktig for dem, så betyr ikke det at de er rette for andre; noen mennesker er bare naturlig svært slanke, andre mer formfulle og noen midt imellom. Sammenlikningen blir fåfengt, og body shamingen blir uberettiget.

Jeg er veldig for at man ikke skal undergrave debatten om skjønnhetshysteri, framstilling i media og kroppspress, men det er vanskelig å gå løs på temaet kropp når alt av kropp er feil. Man vil jo tross alt ikke være normal, men ikke for stor og ikke for liten; man vil elske store kvinner, men ikke små og ikke normale; man vil se normale kropper, men ikke feite og ikke tynne. Den er en kritikk som er helt hinsides og som ikke tar høyde for hvor topp det egentlig å ha en kropp. Body shaming er en uting. Så lenge legemet er sunt og friskt, er det ikke opp til en selv eller andre å dømme hva som er korrekt. Kroppen er det som bærer deg fram her i livet. Den har potensiale for en hjerne og dermed at du skal kunne tenke, lemmene for at du kan bevege på deg, de andre organene for at du kan prosessere mat, rense ut avfallsstoffer, og la kroppen leve gjennom funksjoner som oksygenopptak og hjerteslag, og for å beskytte deg fra og lege seg selv fra sykdom – ja, den har til og med potensiale for å skape liv og oppnå orgasmer. Og dette er bare noen av de tingene kroppen har potensiale for å klare. Ikke hat den, men ta heller bedre vare på den og elsk den for alt det den godtar at du utsetter den for.

Lenker:
http://www.abcnyheter.no/livet/2014/09/12/hm-selger-klaer-til-voksne-kvinner-i-barnestorrelse
http://www.tv2.no/a/6505688
http://www.ibtimes.com/crystal-renns-weight-loss-blonde-hair-make-former-plus-size-model-unrecognizable-photos-436630
http://au.ibtimes.com/miranda-kerr-shares-her-post-baby-diet-secrets-1280615