March 3, 2016

Om blåstrømper og hundebæsj

tumblr_nbbrkznCYV1qa7l12o4_500

Som hundebæsj som kommer frem når snøen smelter, kommer høyresidas klager på 8. mars så snart datoen nærmer seg. Toget er ikke inkluderende nok. Kvinnegruppa Ottar er for slemme. Venstresida vil ikke være med på en ”feminisme” som er for prostitusjon og mot likestillingstiltak som faktisk fungerer. Også er 8. mars over og vi må vente til midten av februar neste år før vi igjen får høre noe om høyresidas ”engasjement” for likestilling og kvinnekamp.

For mens venstresidas feminister både jobber hardt for å arrangere flere arrangementer på og rundt 8. mars, og faktisk jobber for å fremme likestilling resten av året, nøyer høyresida seg med å klage på at venstresida ikke inkluderer dem, mens de selv jobber med å bygge ned de likestillingstiltakene som faktisk fungerer. Der de har alle muligheter til å lage egne arrangementer, å danne et eget tog, nøyer de seg med å utebli fra venstresidas arrangementer mens de klager i mediene.

Årets hoved-hoved-parole i Oslo lyder: ”Feminismen er grenseløs – gi vern til kvinner på flukt”. Det er en parole alle feminister burde kunne gå bak, uavhengig av hva en måtte mene om sexkjøp, kvotering og TISA. Faktisk handler de fem(!) første parolene om fred, antirasisme og internasjonal kvinnekamp. Om det ikke er godt nok for de borgerlige får de kanskje møte opp på parolemøtet neste år med noen faktiske paroleforslag, faktisk bli til avstemninga og innse at uenigheter om sexkjøpsloven ikke blir løst på nevnte møte.

Om de borgerlige ikke er villige til å gjøre jobben er det kanskje bare å akseptere at 8. mars ikke er for dem. Litt som feminisme generelt.

Guro

August 21, 2015

Barn per kvinne

I sommer har debatten om frivillig barnløshet rast i mediene, og medblogger Mari har vært med på å gi de frivillig barnløse et ansikt. Det er flott at vi tar debatten om frivillig barnløshet. Vi må fjerne stigmaet og oppfatningen om at barn og familieliv er det som er riktig for alle. Det er dog ikke overraskende at mediene kjønner vinklingen.

Det er kvinner som føder barn, og slik kan man jo argumentere for at det er naturlig at en debatt om barnløshet fort får kvinnen som sentrum. Det er dog ingen hemmelighet at det må en mann til for å produsere et avkom, enten han bidrar med insemineringen direkte eller spruter litt i en kopp. De fleste småbarnsforeldre vil nok også nikke enig i at det er greit å være to om jobben, enten det er mor og far, mor og mor eller far og far. Så hvorfor slikt fokus på kvinners barnløshet når det er flere menn som er barnløse?

Vi har lite kunnskap om hvorfor flere menn enn kvinner er barnløse. Den populære oppfatningen er at det er menn som blir ”valg bort”, men hvorvidt det stemmer vet vi ikke. Det kan like godt være at det er flere menn som velger å satse på karriere og fritid fremfor familie og barn. Likevel er det kvinner som blir kalt egoistiske, uansvarlige og umodne. Det er mye som kan kalles egoistisk, uansvarlig og umodent, inkludert det å stikke nesa si uinvitert borti andres privatliv, men hva kvinner velger å gjøre med sin livmor topper visst lista.

Er det mindre uansvarlig eller mer egoistisk å ta turen til Danmark for å ta reproduksjonen i egne hender om man aldri finner mannen eller kvinnen i sitt liv? Er det bedre å finne seg kjekkas på byen og lyve om at du går på p-piller? Er det bedre at folk som ikke har lyst på barn får barn? Hva med de som ikke bør, grunnet psykiske lidelser eller andre faktorer som ikke er kompatible med barneoppdragelse? Hvordan vil det barnet i så tilfelle få det senere?

Ofte snakker vi om hvor mange barn hver kvinne må få for å holde befolkningen oppe. Vi snakker om alle velferdstilbudene som er på plass for at kvinner skal få barn. Ingen setter spørsmålstegn ved hvorfor befolkningen trenger å vokse, eller hvordan for den saks skyld. Ingen ser fremover mot en fremtid med et mer globalt samfunn, en mer mobil arbeidsstyrke, en annen tid med sine utfordringer. Ingen setter spørsmålstegn ved hvorfor kvinner skal ignorere hva de egentlig vil, sette til side sine ambisjoner og mål for å sette til live en ny verdensborger – en verdensborger de kanskje ikke er så opptatt av.

Frivillig barnløse har tatt sitt valg. I likhet med alle andre viktige valg her i livet velger man bort noe til fordel for noe annet. Kanskje man vil angre i fremtiden, kanskje ikke. Det gjelder også de som får barn. Det er dog ingen som har stilt meg til veggs med hvorfor jeg er på vei til å bli medieviter fremfor sykepleier, enda Norge trenger sykepleiere mer enn medievitere. Mitt valg er like viktig for Norges fremtid som det valget Mari har tatt for sin livmor. Mari er like sikker på at hun ikke vil ha barn som jeg er på at jeg ikke vil bli sykepleier.

Frivillig barnløse er like (lite) rasjonelle som andre mennesker og fatter sitt valg ut fra hva de mener er det beste for seg selv og sitt liv. Det faktum at kvinnen sitter med livmora gjør henne ikke til hovedansvarlig i ”prosjekt befolkning”. Kanskje hun en dag vil angre på at hun ikke fikk barn. Kanskje du en dag vil angre på at du fikk dem.

May 7, 2015

Russetid til besvær?

Våren er kommet og når vårtegnene viser seg, er det noe litt spesielt med lysere kvelder, humler som virrer rundt mens de spotter fysikkens lover, den første utepilsen, løvetann, tett pollennese, kvitredilla og våryrhet.

Men om våren er det noe annet enn bare spirer som blomstrer, for midt i eksamensstress og overgangen til en tilværelse som mer voksen finner siste års videregåendeelever kapasitet og overskudd til å ta tiden før 17. mai (og nattesøvnen til de som bussene deres ruller forbi) med storm.

For med våren kommer russen, og med russen kommer fjollete dresser, tradisjonsrike luer, fester, moro og rebelske russeknuter som tillater en å sove i rundkjøringer uten at en blir sett (veldig) rart på. Men samtidig som det ikke er skikkelig oppladning til Grunnlovsdagen uten barnestemmer som hyler ”RUSSEKOOOOOORT!”, er det også annet i vente. For når det flokker seg rundt Tryvann og bussene ruller, er det heller ingen oppladning til Grunnlovsdagen uten:

”Etterlyser tre menn i russeklær etter gjengvoldtekt på tribune.”

”Slik skal russen unngå voldtekter.”

”Politiet bekymret etter fire russevoldtekter.”

Akkurat som i år, hadde vi disse overskriftene både i fjor og i forfjor, slik det dessverre har vært i årrekker. Det er noe trist med at vi ikke sitter sjokkerte og overraskede over at disse overskriftene dukker opp i nettavisene våre, som hovedsaker i nyhetssendinger eller som en del av bekymrede samtaler.

Russepresident Kristoffer A. A. Sørensen ved Bergaland VGS kom i går ut med en kommentar i Dagbladet hvor han var klar på at russelåtene og holdningsproblemer ikke akkurat bidrar til å gjøre situasjonen bedre, ei heller er særlig bra for likestillingskampen. Han fremmet samme sak på NRK der han ble filmet med en feministpatch på dressen i en russebuss hvor det satt flere jenter, hvor han snakket om at dette var en voldtektskultur som ble glorifisert. Og som i alle andre tilfeller der en poster noe på internett, især om likestilling, satte kommentarfeltet i gang. Sørensen ble anklaget for å være opportunist der han satt med jentene i bussen på nyhetssendingen, og fikk deretter beskjed av folk om at han burde trekke seg som russepresident, at gutter som skriker ut om feminisme bør ta seg en bolekur og få opp testonivået sitt, og at han hylte ut om seksuelt oppdiktet hysteri (i tillegg fant en del sitt snitt til å rakke ned på #jegharopplevd – der også). Kommentarene kom mest fra mennesker som ikke var i russealder selv, og aldersnivået rangerte fra unge voksne til foreldrealder.

Selv applauderer jeg ham. Jeg synes det er flott at en mannlig russ tør å stå fram og si hva han mener om en slik ukultur. Noe jeg derimot synes er mindre flott, er hvordan han blir angrepet der han prøver å ta opp et reelt problem. For dette er en ukultur. Rettere sagt vil jeg si at russefeiringen slik den er per nå er en del av det som kalles voldtektskultur.

Vi er redde for dette begrepet – altfor redde for det. Akkurat som med begrepet pornokultur, er vi ikke villig til å se hva det inneholder. Men uansett hvor lite vi vil ta i dette begrepet med en ildtang, må realiteter anerkjennes. Hvor mange artikler dukker opp hvert år om russ som voldtas? Hvor mange russelåter omtaler jenter som horer som må sjenkes drita mens menn peiser på? Hvor mange voldtekter anmeldes i russetiden? Hvor mange voldtekter anmeldes IKKE i russetiden? Hvordan får russ til å være flere om å voldta annen russ inne på en festivaldo som står der flere ferdes – uten at det oppdages, eller oppdages raskt nok? Eller i verste fall oppdages men ikke blir gjort noe med? Hva slags holdninger fremmer russelåter der jenter er horer som skal få sperm i kjeften når de bare er blitt drita nok? Og hva sier det om (u)kulturen når en russepresident hetses fordi han ønsker å bekjempe problemet?

(Bilde fra artikkel)

Folk er jamt over flinke til å kjøre på med en #notall-holdning til både det ene og det andre (slik som #notallmen, som er en pest og en plage i mange likestillingsdiskusjoner) og til å si at folk må skjerpe seg, og at vi uansett skjønner og tåler en spøk. Vi må jo tross alt la ungdommen være ungdom. Men nå sitter vi her igjen i 2015 og voldtektsbølgen brer seg over Tryvann – også i år. Det er sikkert mange årsaker til at dette skjer; det er mye alkohol, store fester hvor det er trangt om plassen og det er vanskelig å overvåke, og især de mørke krokene. Til tross for sikkerhetstiltakene, har ikke situasjonen bedret seg. Tvert i mot, så er årets russ visstnok mer voldelig sammenliknet med tidligere år i deler av landet, i tillegg til at altfor mange føler et press på å skulle ha sex. Samtidig skal russelåter, russeknuter og russebusser dytte grensene enda litt lengre for hva som er greit. Det å si at man ikke lar seg påvirke av omgivelser og impulser utenfra overhode, er latterlig. Det blir som om man skal nekte for at man overhode ikke lar seg påvirke av retusjerte modeller, av kjipe bemerkninger, av dårlig kritikk og konformitetspress. Ytre faktorer påvirker og især i en setting der man er en del av en større gruppe. Selvsagt #notallruss (for du har jo de som går med og også står for Amnesty-patchen sin med “Nei er nei”) men det gjelder fortsatt russen.

Dette handler ikke om å være en festbrems som skal hindre ”ungdommen” i å finne på sprell. Men det må da være mulig å vise avsky mot det at jenter voldtas, kalles horer, kastes ut av busser fordi de ikke er pene nok og blir utsatt for grove overgrep, uten at man ødelegger moroa av den grunn – eller? Når russen selv føler seg utrygge, er det vel på plass med kritikk – eller?

Selv om jeg er eldre enn Sørensen, er jeg ikke ei gammal kjerring som vil sette kyskhetsbelter på folk og be dem danse vals med lange kniplingkjoler. Jeg er veldig for seksuell frigjøring, gjerne en fest eller fem, mye moro og idiotiske sanger med tekster av ymse karakter. Dette handler ikke om å kneble unges seksualitet og mulighet til å ha det gøy uten at mamma og pappa ser på, men om å forhindre noe som ødelegger liv.

For den eksamenstiden man går og har fnatt for når man er russ blir en nokså marginal størrelse når man våkner opp i skogen ved Tryvann med buksene nede på knærne, og i sterk bakrus har glimtene av å bli holdt nede til lyden av teksten ”i kveld er det lov til å være hore”, mens man kjenner at underlivet svir.

Relevante lenker:

http://www.dagbladet.no/2015/05/05/kultur/musikk/kommentar/meninger/debatt/39018620/

http://www.amnesty.no/russ2015

http://www.nrk.no/rogaland/_-de-glorifiserer-en-voldtektskultur-1.12347629

http://www.tv2.no/a/6839224

http://www.amta.no/Kripos_ber_russen_om_hjelp_etter_voldtekt_p__treffet_i_Halden_sist_helg-5-3-38703.html

http://www.tv2.no/a/6892184

April 18, 2015

#jegharopplevd

Det feministiske tidsskriftet Fett opprettet emneknaggen #jegharopplevd i etterdønningene av debatten om Trygdekontroets pornoinnslag om Kari Jaquesson. Under denne emneknaggen har debatten blitt ført videre. Det handler ikke lenger bare om NRK og hva kvinnelige debattanter blir utsatt for, men om den seksuelle trakasseringen norske kvinner utsettes for stadig vekk.

Det er nok noen ytterst, ytterst få, heldige kvinner som ikke kjenner seg igjen i noen av de mange tusen meldingene som har tikket inn under emneknaggen (heldig og heldigvis for dem). Det er også de mennene, deriblant Kjetil Rolness, som har prøvd å vifte det bort, bagatellisere det, og rett og slett underbygge viktigheten av at disse historiene blir delt ved å beskylde kvinner som forteller som ubehagelige opplevelser for å lyve, overdrive og være hysteriske.

Jay og Silent Bob skjønner det. Det er ikke så vanskelig.

Vi er blant kvinnene som har opplevd vår dose trakassering i egenskap av kjønn. Lista er dessverre for lang til å begrenses til en Twitter-post. Vi tar lista, som (dessverre) ikke omfatter alle opplevelser, men som tar for seg ting som begge har opplevd – som #jegharopplevd:

#jegharopplevd at en mann tok et godt tak i rompa mi på nattbussen. Jeg sto for trangt til å kunne snu meg.

#jegharopplevd å få en hånd oppover låret av en mann som kunne vært faren min, også på nattbussen.

#jegharopplevd at en mann spurte meg hvor mye jeg skulle ha for sex på vei til T-banen.

#jegharopplevd å bli dratt ned på fanget til en mann som kunne vært faren min med god margin på vei inn på et utested.

#jegharopplevd at en mann sa ”du burde bli voldtatt” i en diskusjon om abort.

#jegharopplevd å få ubehagelige, trakasserende meldinger både i kommentarfelt og i innboks etter å ha blogget.

#jegharopplevd at en kunde sa jeg burde få meg en mann til å forsørge meg da jeg så sliten ut på jobb.

#jegharopplevd at kolleger har kommet med upassende seksuelle bemerkninger.

#jegharopplevd å måtte be kompiser om å spille kjæreste fordi mitt nei ikke har blitt tatt på alvor.

#jegharopplevd å bli forfulgt på veien hjem.

#jegharopplevd å bli befølt på åpen gate.

#jegharopplevd at kompiser har sagt at kvinner som blir hos sine mishandlere fortjener det.

#jegharopplevd at menn blir sinte når de blir avvist.

#jegharopplevd at en mannlig et-eller-annet-ansatt ved utdanningsinstitusjonen min ble sur da jeg ikke ville bli med ham hjem.

#jegharopplevd å få kroppen min kommentert på jobb.

#jegharopplevd at en guttevalp kalte meg hore da jeg ikke ville bomme bort røyk til ham.

#jegharopplevd å få voldstrusler etter å ha takket nei til flørtende tilnærminger.

#jegharopplevd at skjørtet mitt ble dratt opp på åpen gate av en guttegjeng som så spurtet vekk i latter mens jeg stod der i trusa.

#jegharopplevd å få spørsmål om dama og jeg er hypp på trekant, siden alle lesber egentlig har lyst på kuk.

#jegharopplevd å få puppen min grafset tak i på vei ned Karl Johans gate, og beskjed om å roe meg da jeg ble sint.

#jegharopplevd å få pupper/ræv kommentert som bra greier og ved avvisning beskjed om at jeg er schtøgg og at de/den er for små/stor uansett.

#jegharopplevd å bli kalt fittekjerring av en mann fordi jeg ikke takket ja til et ligg – på Kvinnedagen

#jegharopplevd spørsmål om jeg har mensen når jeg har gitt avslag.

#jegharopplevd å bli kalt hore av en mannlig tigger jeg ikke kunne gi penger til.

Man trenger ikke være hjernekirurg for å se at dette hverken er flatterende eller hyggelig å bli utsatt for. Dette er ikke ting man må tolke som smiger. (Om dette er slik man er oppdratt til å gi komplimenter, er noe alvorlig galt.) Dette er ubehagelig, tidvis til dels skummelt, frustrerende, ekkelt og enerverende. Og man kan ikke skylde på én enkelt samfunnsgruppe heller, for dette gjelder alt fra unggutter til middelaldrende til litt eldre menn, fra både fjern og nær. Dette forekommer på utsteder, på vei hjem om natten, på åpen gate i dagslys og på jobb. Det å bagatellisere det blir galt. Det å vifte det vekk og le av det som uviktig går ikke. Det å snu skyldsspørsmålet over på de som opplever trakasseringen er ikke OK. Det å skulle ha en #notallmenn-holdning til problemet, er ikke det som er viktig her. Det viktige er å sette fokus på at seksuell trakassering skjer på utallige måter – hele tiden. Og det er ikke greit.

March 7, 2015

Sure blå sokker

Like sikkert som at hundebæsjen kommer frem når snøen smelter, kommer det kronikker og kommentarer fra feminister og andre kvinner på høyresida som har noe de skulle sagt om kvinnedagen og norsk kvinnekamp, gjerne en knapp uke før 8. mars. Det er stort sett samme visa: de mener det er egoistisk og smålig å kjempe for likelønn og pappaperm mens kvinner kjønnslemlestes og tvangsgiftes. Parolene i toget ekskluderer feminister for høyresida fordi de ikke er enig med alle parolene i toget.

Dette er så dumt at jeg nesten ikke klarer å ta det seriøst. Som feminist på venstresida overrasker det meg ikke at de borgerlige sliter med å skjønne at man kan kjempe mot kjønnslemlestelse og for pappaperm samtidig. Men at de borgerlige feministene år etter år klarer å glemme at parolemøtet til 8. mars komiteen er åpent for alle kvinner, og at de selv kan bidra til å få sine paroler gjennom, er på grensa til idiotisk.

I år klages det over at paraplyparolen går direkte mot regjeringa. Parolen lyder: ”Stopp regjeringas angrep på kvinners rettigheter!” og er en protest mot regjeringas kutt i støtten til kvinneorganisasjonene, som nødvendigvis svekker de som jobber aktivt med likestillinga hver dag. I fjor var også saken mot regjeringa da vi gikk i tog mot reservasjonsretten. Om Unge Høyre ikke gadd å møte opp med parolen de fikk vedtatt på parolemøtet fordi hovedparolen gikk mot regjeringa, kan tenkes, men vitner fremdeles om noe lunkent engasjement. I år er det flere paroler som kan tolkes som et angrep på sittende regjering. Dette er ikke noe nytt, og heller ikke noe som utelukkende skjer når regjeringa er blå. En skulle tro at man uavhengig av partipolitisk tilhørighet, eller mangel på sådan, uten å mukke kunne gått bak parolene ”Stopp vold mot kvinner”, ”Kampen mot rasisme er også kvinnekamp!” (ok, kanskje FrP sliter litt her), og ”Råderett over egen kropp – Stopp tvungen kastrering av transpersoner”. Har du et problem med en av disse parolene, er det ikke parolene som er problemet, det er deg. Om man i tillegg ikke stiller opp på parolemøtene og dermed ignorerer sin mulighet til å påvirke valget av paroler, får man bare ha det så godt.

Man kan ikke alltid være enig i alle parolene, ikke en gang hovedparolen/paraplyparolen, men det finnes alltid en parole som er mindre partipolitisk retta, og som går mer på å være et ålreit menneske. En kvinnedag uten tenner er en kvinnedag som har mistet sin kraft og betydning. Det er ikke bare den blå regjeringa som har måttet tåle kritikk 8. mars, det har også de rødgrønne. Vi har fortsatt gått i tog. Vi er ikke ute i gatene for å feire at vi er kvinner, vi er ute i gatene for å markere at feminismen fremdeles kjemper en viktig kamp for alle i samfunnet, og krever tiltak fra regjeringa.

Jeg finner det veldig vanskelig å svelge argumentene om at den blå regjeringa er like mye feministisk som den rødgrønne, og at de bare har forskjellige løsninger. Det er vanskelig å svelge fordi de syntes at kvinners kontroll over egen reproduksjon godt kunne svekkes i en politisk hestehandel. Det er vanskelig å svelge fordi statsråden med ansvaret for likestillingspolitikken ikke synes barn burde få vite at prinsen også kan forelske seg i prinsen, fordi hun mener at jenter, gutter og de der mellom, selv må ta en del av ansvaret om de blir voldtatt på fylla. Det er vanskelig fordi vi har et rasistisk parti i regjering, og rasisme er ikke noe som hører hjemme under feminismen. Det er vanskelig fordi regjeringa ikke prioriterer likestilling, og snarere gjør det vanskeligere å arbeide med likestillingsarbeid.

Kjære blå feminister: bli med på parolemøte neste år. Det blir for dumt at dere år etter år klager over å bli ekskludert. Dere har muligheten til å bli med og bestemme paroler, det er paroler dere kan gå under, dere kan til og med arrangere eget tog om dere mener 8. mars komiteens arrangement er for venstrevridd. Dere har alle muligheter til å gjøre kvinnedagen til deres dag og bli med å kjempe. Alt jeg hører er dårlige unnskyldninger for å bli hjemme.

February 19, 2015

Kropp er topp!

Det er ikke til å komme bort ifra at det er mye fokus på kropp i samfunnet. Selv om alle oppfordres til å elske kroppen sin som den er, er det stadige selvmotsigelser som dukker opp med at man skal få drømmekroppen, bli klar til bikinisesongen og slanke både det ene og det andre. Presset gjelder alle; menn får gjennomgå, og kvinner enda mer. Derfor vil jeg hovedsakelig holde fokuset rettet mot kvinner og kropp her, selv om mye selvsagt kan overføres både til menn og til skjønnhetshysteriet generelt.

For det er et sykelig kroppsfokus. Til tross for et enormt slankepress, er det også en enorm oppfordring til å elske kurver (i hvert fall andres kurver), for når en såkalt plus size-modell kommer på markedet, hylles hun og brukes som rollemodell, selv om man selv helst skal følge den ene dietten etter den andre for å komme nærmere Kate Moss anno 1990 enn ei som er størrelse 42. Men det stopper egentlig ikke ved en størrelse 42 (eller omkringliggende), hvor man egentlig ikke ser noe annet enn såkalt formfull ut, for jo større plus size-modellene blir, desto mer ses de opp til og anses for å være gode forbilder, selv når de blir sykelig overvektige. Det er derimot ingen som egentlig vil leve opp til og bli som et av disse forbildene, for om man faktisk har litt mer kjøtt på kroppen enn det som regnes for å være typisk slank, har man lagt seg laglig til for hugg: man har ikke lengre former, men er lubben eller regelrett feit, og burde satse litt mer på supermat, spirulina og juicing enn middagsmat. Allikevel er det viktig ikke å bli for tynn, for da er det liv laga for kritikk av kropp igjen. Er man for tynn, ser man sykelig ut og kan fritt bli fortalt at man burde legge på seg. Slanke modeller, som man glorifiserer samtidig som de hates, er utelukkende anorektikere som kynisk ødelegger andre menneskers kroppsbilde samtidig som de anses for å være et slags ideal man ønsker å nå opp til, det være seg om du snakker modellene i Vogue eller i Sports Illustrated. Og i så måte er det kanskje lurt å ta seg selv i nakkeskinnet og gi seg selv en reality check hva kropp angår.

Vi har alle en kropp, og denne kroppen er formet på ulike måter hos ulike personer, med ulik størrelse hos den enkelte. Gener spiller en avgjørende rolle når det kommer til kroppshøyde og benbygning, og dette, kombinert med livsstil, spiller en klar rolle når det gjelder hva slags fasong man har. Denne kroppen er i stand til å gjøre ting. Den er i stand til å utføre arbeid i ulikt omfang, den gjør at man kommer seg fra a til b og den bærer en gjennom livet. Den kjemper seg gjennom både det ene og det andre for en, og den gjør at man er i stand til å leve. I utgangspunktet er altså kroppen som den skal være, nemlig som kropp. Det å vedlikeholde denne kroppen ved å ta hensyn til hva den er i stand til, prøve å sørge for at den ikke blir sykelig underernært eller at du utsetter den for livsfarlig overvekt, tar høyde for hva slags og hvor mye bensin (les: mat, væske og søvn) den bør ha for å utføre det arbeidet du vil og da dermed se hva slags arbeid den kan få til ut i fra dette, er den viktigste jobben du gjør når det kommer til å ta vare på den. Og den jobben fortjener kroppen at du gjør, for den gir deg så utrolig mye tilbake.

Denne kroppen dømmes derimot herfra til måned, uavhengig av størrelsen den har. Det som anses for å være det normale er ikke bra nok, men går man under eller over normen, er det feil – det også. Det kan ikke sies noe annet enn at svært mange dømmer overvektige mennesker, i størrelser fra lubben til dødelig overvektig. Om plus size-modellen Tess Holliday hadde gått anonymt på et utested, brukt mye av plassen på en toseter på bussen eller stått foran sjokoladehyllen på Rimi, hadde de rundt rynket på nesen og tenkt (og kanskje også sagt) sitt om slankekurer, dårlig hygiene og at sjokoladen burde vært byttet ut med et glass vann og en slankepille. Om Tess i stedet hadde vært slankere enn Kate Moss anno 1990, i stedet for en størrelse 52, er det godt mulig at folk hadde tenkt over hvorfor glippen mellom lårene var så stor som den var, analysert kroppen del for del for å finne en spiseforstyrret unnskyldning for størrelsen og i ettertid snakket om usunne kroppsidealer, og kanskje begynne allerede ved å hviske bak ryggen hennes. Folk påberoper seg retten til body shaming, bokstavelig talt på tykt og tynt.

Tidligere i år var det en kjempedebatt rundt det at H&M hadde innført størrelse 32 i sortimentet sitt, altså tilsvarende en XXS-XS. Det ble furore rundt at det gikk an å ha så små størrelser, at dette var snakk om barneklær med voksensnitt og at dette gir et inntrykk av at målet er å bli så liten som mulig. H&M fikk med andre ord masse kritikk for at de frontet et usunt kroppsideal. I tillegg ble kropper i den størrelsen sammenliknet med blant annet Princess Diana og hvordan hun hadde vært et ideal i størrelse 38 i sin storhetstid, som en med normal kropp. Samtidig var det bare for en halv måneds tid siden stor oppstandelse rundt nettopp Tess Holliday, og hvordan hun med sin uttalte størrelse 52 bør regnes som et forbilde, der hun skaper en klar kontrast til de anorektisk tynne modellene alle elsker å hate.

Det er mange problemer her. Princess Diana så strålende ut, men størrelse 38 er ganske vanlig for en slank bygd kvinne med den høyden og den kroppsfasongen hun hadde i det som størrelse 32-kampanjen brukte som sammenlikningsgrunnlag. Det å bruke henne som sammenlikningsgrunnlag for, for eksempel, en kvinne som er 1.55 høy som er relativt spedbygd, er akkurat like fjollete som det er idiotisk å bruke henne som sammenlikningsgrunnlag for en kvinne som er 1.85 høy og med litt ”amazonetendenser” i kroppen. Det er kanskje ikke helt utelukket at størrelse 32 kan være riktig å bruke for førstkommende, for eksempel, men uansett høyde og benbygning er det godt mulig at begge har en kropp som passer for dem, med rette proporsjoner og som ikke ser sykelig ut.

Med andre ord er alt av kropp underlagt kritikk, for uansett hvor riktig den måtte være for den enkelte, oppfyller den aldri den fasiten en selv eller andre har fastsatt. Det er en evig sammenlikningsmani hvor man gjerne tar utgangspunkt i å se kroppen i forhold til noen med et helt annet utgangspunkt og helt andre forutsetninger. Som et eksempel kan jeg bruke meg selv. Jeg er 1.64 m høy og ikke veldig kraftig bygd, men med former. Det er idiotisk å se for seg at jeg på noen som helst måte skal kunne ser nøyaktig ut som Miranda Kerr, men det er også helt på bærtur å se for seg meg som Crystal Renn da hun fortsatt var plus size. Begge deler hadde vært svært usunt for kroppen min. Det var derimot ikke Crystal Renn var ikke usunn i kroppen da hun var såkalt plus size, og er heller ikke usunn i kroppen sin per i dag selv om hun har gått ned (allikevel var det viktigere for media å fremme hvor uglesett hun var blitt for vekttapet sitt da hun gikk litt ned i vekt, med anklager om å ha sveket andre plus size-modeller, uten å ta høyde for en spiseforstyrrelseshistorikk med søken etter trivselsvekt, og i stedet angripe). Miranda Kerr har heller ikke en kroppsfasong eller -størrelse som per dags dato er direkte feil for kroppen hennes, og hun fokuserer på en positiv livsstil som passer til det at hun har fått unge som hun pent er nødt til å være i form til å ta vare på (selv med snop – tenk det!). Poenget her er at selv om begges kropper er riktig for dem, så betyr ikke det at de er rette for andre; noen mennesker er bare naturlig svært slanke, andre mer formfulle og noen midt imellom. Sammenlikningen blir fåfengt, og body shamingen blir uberettiget.

Jeg er veldig for at man ikke skal undergrave debatten om skjønnhetshysteri, framstilling i media og kroppspress, men det er vanskelig å gå løs på temaet kropp når alt av kropp er feil. Man vil jo tross alt ikke være normal, men ikke for stor og ikke for liten; man vil elske store kvinner, men ikke små og ikke normale; man vil se normale kropper, men ikke feite og ikke tynne. Den er en kritikk som er helt hinsides og som ikke tar høyde for hvor topp det egentlig å ha en kropp. Body shaming er en uting. Så lenge legemet er sunt og friskt, er det ikke opp til en selv eller andre å dømme hva som er korrekt. Kroppen er det som bærer deg fram her i livet. Den har potensiale for en hjerne og dermed at du skal kunne tenke, lemmene for at du kan bevege på deg, de andre organene for at du kan prosessere mat, rense ut avfallsstoffer, og la kroppen leve gjennom funksjoner som oksygenopptak og hjerteslag, og for å beskytte deg fra og lege seg selv fra sykdom – ja, den har til og med potensiale for å skape liv og oppnå orgasmer. Og dette er bare noen av de tingene kroppen har potensiale for å klare. Ikke hat den, men ta heller bedre vare på den og elsk den for alt det den godtar at du utsetter den for.

Lenker:
http://www.abcnyheter.no/livet/2014/09/12/hm-selger-klaer-til-voksne-kvinner-i-barnestorrelse
http://www.tv2.no/a/6505688
http://www.ibtimes.com/crystal-renns-weight-loss-blonde-hair-make-former-plus-size-model-unrecognizable-photos-436630
http://au.ibtimes.com/miranda-kerr-shares-her-post-baby-diet-secrets-1280615

February 11, 2015

50 Shades of Rape

TW: Voldtekt, partnervold, stalking

”Jeg hadde ikke hatt noe imot å bli stalka av Christian Grey, for å si det slik.” Kommentaren kom fra en kollega på jobb. En lett diskusjon på pauserommet. Jeg tenker at hun er heldig. Hun har aldri blitt voldtatt. Hun har aldri sett på nært hold hva voldtekt og mishandling kan gjøre med et menneske. Hun har aldri vært i et voldelig forhold, eller sett hva det kan føre til. Hun har aldri blitt isolert fra familie og venner. Hun har aldri blitt stalket, vært redd for å ta telefonen eller åpne døra. Hun har aldri måttet skaffe hemmelig telefonnummer. Hun har aldri våknet midt på natta av mareritt, aldri opplevd flashbacks. Hun er heldig. Jeg er heldig. Jeg har aldri blitt voldtatt, stalket, mishandlet, skaffet hemmelig nummer eller vært redd på grunn av en (eks)kjæreste. Men jeg har sett hva konsekvensene kan være. Jeg har vitnet i en rettsak mot en Christian Grey. Jeg har tørket tårer, spy og blod. Jeg kan ikke tenke meg noe verre enn å ha en relasjon med en Christian Grey, og jeg tviler på om min kollega og hennes meningsfeller ville sagt det samme om de visste hva det innebar å bli stalket av Christian Grey.

De som har vært sammen med en Christian Grey har måttet se at en romantisert, erotisert historie om ham bli revet ut av bokhyllene. Sett at mannen som har gjort deres liv til et helvete blir forgudet av kvinner verden over. De har hørt kritikken blitt bortforklart og ledd bort med at det er kjærlighet og BDSM. Det er ikke kjærlighet, det er ikke BDSM, det er mishandling og voldtekt. Nå må de se det igjen, bare at oppstusset dreier seg om filmatiseringen. De må igjen se deres mishandler bli idolisert, se massene unnskylde oppførselen hans med en vanskelig barndom, slik hun selv har gjort så mange ganger. De vet at det ikke menes vondt, men det gjør vondt. Deres helvete har blitt til underholdning. Filmen skal slippes på Valentine’s Day, ”alle hjertes dag”. Deres mishandling blir satt i kontekst med kjærlighet, fremstilt som kjærlighet, noe så mange har brukt lang tid på å innse at det ikke er.

Det verste er hvordan historiene til de som har førstehåndserfaring med Christian Grey blir arrogant oversett og bagatellisert. Fansens ”rett” til å fortsette å hylle overgriperen, er viktigere enn hensynet til de som har opplevd ham. Fantasien er viktigere enn virkeligheten. Det er respektløst, korttenkt og egoistisk. Christian Grey er en stalker som sporer telefonen til en jente han så vidt kjenner. Christian Grey er en voldtektsmann som ikke stopper når partneren skriker nei og dytter ham bort. Christian Grey er en overgriper som ikke tar hensyn til at partneren hans egentlig ikke er interessert i BDSM. Dette er ikke BDSM eller kjærliget. Dette er et voldelig forhold.

Det er mye som kan sies om 50 Shades of Grey (snarere 50 Shades of Rape). Populariteten kan vitne om hvor dårlig informert massene er om overgrep, voldelige forhold, BDSM og samtykke. Dette er ikke bare vondt for de som har opplevd Christian Grey, dette er potensielt farlig for de som lar seg inspirere av bøkene til å piffe opp sexlivet uten å skaffe seg tilstrekkelig informasjon om hva BDSM faktisk er, og hvilke forhåndsregler man må ta (hint: det er ikke det du leser i bøkene). Christian Grey innehar alle karaktertrekk en psykopat, voldtektsmann og voldelig partner innehar. Han drar Ana gjennom the cycle of abuse, som så mange andre før dem. Den sørgelige sannheten er at det nærmeste populærkulturen kommer å skildre et sunt BDSM-forhold er forholdet mellom Mortricia og Gomez Addams fra The Addams Family, en barnefilm.

Kjære 50 Shades-fans. Bøkene dere er så glad i skader andre. Når dere ignorerer og ler bort kritikken, ler dere bort andres ekstremt traumatiske erfaringer. Dere ler bort alle kvinnene som lever på hemmelig adresse, som sliter med insomnia, PTSD og depresjon, dere ler av det mange vil si er det absolutt verste som har skjedd dem, dere ler av det som dreper tusenvis av kvinner hvert år, enten i form av vold fra partneren eller selvmordet som følge av ettervirkningene. Om dere vil kose dere med bøkene, må dere for all del gjøre det. Men vær bevisste forbrukere, vær klar over at deres småpirrende avkobling, er andres helvete. Respekter dette, ha forståelse for hvor kritikken kom fra. For alt du vet, er en nær deg sammen med Christian Grey. Hun vil kanskje fortelle deg det, men tørr ikke, fordi du er mer opptatt av å forsvare ham enn å tenkte på henne.

January 25, 2015

Det er ikke anti-feministisk

En rekke artister som definerer seg som feminister, med Miley Cyrus og Beyoncé i spissen, har satt twerking på plakaten. Mange har argumentert for at twerking er en del av kvinners seksuelle frigjøring, i likhet med å kle seg akkurat som man vil, og ligge med hvem man vil, hvor ofte man vil. Annie Lennox har derimot uttalt at twerking ikke er feminisme, at det verken er frigjørende eller noe som fremmer kvinners rettigheter. Jeg er vel tilbøyelig til å være enig med Lennox. Vi får neppe bedre juridiske, sosiale eller økonomiske omstendigheter av lettkledt rumperisting. Det er ikke dermed sagt at twerking er anti-feministisk.

Det blir ofte en veldig polarisert debatt når noen uttaler at noe er/ikke er feministisk. Det er en rekke ting vi gjør, også som feminister, som ikke nødvendigvis er så feministisk. Mange av oss barberer diverse kroppsdeler, sminker oss og nyter problematiske kulturuttrykk. Det betyr ikke at disse handlingene er anti-feministiske selv om de ikke er feministiske i seg selv. Det er ikke noe som går direkte mot likestillingsarbeidet. Vi er bare mennesker, og vi er mennesker innen en samfunnsstruktur, og valgene våre er farget av dette.

Twerking, blodrøde negler, nettingstrømper og/eller barberte legger kan kanskje få deg personlig til å føle deg sterk og frigjort. Det er ikke nødvendigvis det samme som at det er noe som er frigjørende på et strukturelt nivå. Det betyr heller ikke at du må slutte med det du liker og gjør, det betyr heller ikke at det nødvendigvis er undertrykkende i seg selv, men det handler om bevissthet.

Per i dag er ikke twerking noe som er reservert for kvinnelige artister og deres crew. Det er snarere de kvinnelige artistene som har tatt twerkingen på ”egne premisser” etter at mannlige artister, og da spesielt innen rap og hip hop, har hatt ristende romper som rekvisitter i sine musikkvideoer i lang tid. Per i dag har dermed ikke twerking en konnotativ betydning som noe feministisk eller frigjørende. Snarere tvert om. Det samme kan sies for nettingstrømper og hårfjerning.

En kan jo spørre seg om twerking etc noen gang kommer til å bli feministisk, eller om det i det hele tatt er ønskelig at det skal få en feministisk betydning. Det vil tiden vise. Det er derimot lite fruktbart å stemple hver og en artist som anti-feministisk bare fordi hun stiller opp naken på en fotoshoot eller rister på rompa på scenen. En kan absolutt kritisere dem og diskutere hva slags påvirkningskraft de har. De kan være med på å opprettholde status quo, men gjør de det verre? Og gjør de det i så tilfelle så mye verre at det er verdt å stemple de som personer/merkevarer som anti-feministiske, eller er det snarere praksisen de er en del av som er anti-feministisk?

Så twerk i vei, kom på fest med nybarberte legger og føl deg flott, om det er det du liker. Vi har mange kampsaker å vinne før vi skal begynne å gå til angrep på småting som hårfjerning og twerking. Ikke alt vi gjør kan være feministisk. Det viktigste er at det ikke er anti-feministisk.

January 21, 2015

Krake søker make – eller…?

Warning: Kan inneholde noe grov språkbruk.

Jeg har tidligere skrevet om hvordan jenter som ikke har en heterofil legning ikke nødvendigvis får legningen sin tatt på alvor. Jenter som liker jenter har bare ikke fått skikkelig kuk ennå, er “mannehatende traktorlesber” og har valgt å bli lesbiske, mens bifile har bare ikke bestemt seg og er egentlig heterofile med litt roting på si’.

Pornografi som skildrer hvordan ”lesbesex” egentlig bare er et tenningsmoment for mannen eller forspill til når en eventuell mann dukker opp er alt annet enn et sjeldent fenomen. Jenter oppfordres ofte til å kysse og tafse på hverandre foran en eller flere tilskuere fordi det er en turn-on ,og ikke fordi de oppriktig vil uttrykke kjærlighet eller genuin seksuell attraksjon overfor hverandre. Mens homofile menn får tatt sin homoseksuelle legning på alvor oftere enn kvinner, er sistnevntes legning ofte regnet for å være både selvvalgt og inkonsistent ,og handler ikke om at du føler en faktisk tiltrekning overfor det motsatte kjønn. Det er underholdning eller fritidssyssel. Selv om alle homofile (og bifile) opplever negativ respons på å være åpen om legningen sin i større eller mindre grad – også i vårt moderne samfunn – blir homofile menn tatt alvorlig. De er homofile og blir tiltrukket av andre menn, og blir følgelig sjeldent forsøkt presset inn i en situasjon der heterofile – menn som kvinner – vil se dem kysse for egen underholdnings skyld, ei får de heller sjeldent beskjeden om at de bare ikke har fått seg skikkelig fitte. Jenter som liker jenter har bare ikke fått pikk, og bifile jenter som er sammen med/dater/jevnlig ligger med ei annen jente skal omvendes så lenge pikken er den rette.

Dette er noe svært mange lesbiske og bifile kvinner kan kjenne seg igjen i. Jeg har flere venner, både lesbiske og bifile, som opplever stadige oppfordringer til å bli omvendt i kukens navn, irriterende nok. Som bifil kjenner jeg selv til fenomenet i aller høyeste grad. På bakgrunn av dette bestemte jeg meg for å utføre et lite eksperiment for å se nærmere på det som kunne bli enda et eksempel hvor seriøst kvinnelig seksualitet og ikke-heterofile seksuelle preferanser blir tatt. Jeg begikk meg derfor ut på tokt i internetts mørkeste avkroker (som ikke gjelder pornosider av det mest lugubre slaget). Jeg fant meg et par gratis chat rooms med klar seksuell agenda. På en og samme kveld skapte jeg meg et tacky nickname, ble 24 år gammel, døpte meg selv til Ann Sophie, ble svensk, begynte å studere sosiologi og begynte å jobbe i klesbutikk. Langt utenfor min komfortsone og med følelsen av at jeg kom til å angre på dette, var jeg nogenlunde klar for å se hva lesbiske gratis chat rooms hadde å by på, og stupte ut i en verden der ord bokstavelig talt blir fattige – u knw lol.

(Illustrasjon: Nattskiftet)

Det tok ikke lang tid før mistankene mine ble bekreftet. Det var helt klart flest menn som tok kontakt, flere av dem gjengangere på sidene, som spurte om både a og s og l. Det var menn som lurte på om jeg noen sinne hadde fått skikkelig kuk og på om jeg ikke ville kjenne litt på deres siden jeg tydeligvis var så villfaren at jeg hadde valgt å bli skeiv. Det var menn som lurte på om jeg hadde sex med faren min, broren min eller onkelen min, og om jeg ville gi pikken deres samme behandling. Det var menn som ønsket å ha trekant med ”ekte” lesber. Og det var menn som utga seg for å være kvinner kun for å få se et par pupper på web cam.

Jeg satte innstillingene slik at mitt web cam ikke skulle åpne seg ved å godta cam requests, der motparten villig viste meg alt av understell i full mundur. En sa det var for å vise meg hva jeg gikk glipp av, jeg som hadde valgt å være lesbisk, mens en annen mente i fullt alvor at ingen var lesbiske og at det var idiotisk å tro det når noen som hans enøyde underbukseslange tross alt var på bane. Jeg fikk kjeft samtlige ganger for ikke å åpne mitt cam, og ble da automatisk en hore, en fitte og ei kjerring. Listen over ukvemsord var lang og begredelig, og ironisk da det var de som umiddelbart åpnet for å la alle og enhver ta en titt på langemann (eller kortemann, alt ettersom). Alt for å omvende jenter som liker jenter i kukens navn. Men noen ba pent. Tryglet. På sine virtuelle knær. I hvert fall til å begynne med. De ønsket så utrolig sterkt å se puppene til 24 år gamle ”Ann Sophie” at de tilbød å betale for det, noen som en tjeneste for seg og andre som en tjeneste for meg, men etter flere avvisninger av lovord og det som var et forsøk på smigrende komplimenter til et kvinnelig underliv de aldri hadde sett før, haglet ukvemsordene, der også. Ironien i at ”Ann Sophie” først var en hore etter å ha sagt nei til å få penger for seksuelle tjenester, var slående.

Også var det de som lot som om de var jenter til å begynne med. De klagde sin nød over alle mennene der (hvilket jeg, grovt regnet, vil anslå at utgjorde 90 % av samtlige av rommene jeg besøkte), beskrev de lekre kvinnekroppene sine og ba så pent om såkalt c2c (cam to cam). Med mitt kamera av og deres på, ekset jeg ut den ene penisen etter den andre. Jeg var igjen en hore. Falsk. Bedragersk. Ond. Selv om det var de som utga seg for å være en kvinne på søken etter en annen kvinne for gjensidig ikke-heterofil moro, som ønsket å utnytte og lure andre.

Det var to som skilte seg ut blant havet av kuk og mangelen på pupp. Den ene var en faktisk kvinne på noenogførti, som i følge seg selv ikke hadde den beste kroppen, men som visste å vise en annen kvinne nytelse på revolusjonerende vis. Hun sendte et bilde av seg selv, sa at jeg var velkommen til å si nei og at hun ikke hadde noen forventninger. Jeg takket, sa til henne at jeg egentlig mest var her for å observere og ønsket henne en riktig god dag. Jeg fikk en smiley i retur. Den andre som skilte seg ut, var en mann som i utgangspunktet utga seg for å være en kvinne, men som virkelig beklaget seg og faktisk stilte flere spørsmål om saken da han innrømmet at han ikke hadde tatt det å være lesbisk på alvor. Men disse var, som det sikkert fremkommer, i mindretall. Flertallet var ute etter enten pupper og fitte eller live lesbeporno som de kunne runke til mens kameraet deres rullet, til de deltidsskeive, men egentlig rent heterofile, tilskuerinnenes fryd.

Det var nemlig ingen av mennene som forstod at det å invadere fora for lesbiske og tvinge seg på dem i utgangspunktet er en ufin handling. Det var ingen som forstod hvorfor jeg satte spørsmålstegn ved det, og flere anklaget meg for å være bent frem ufin og jævlig selv bare på grunn av det enkle spørsmålet: ”why u in a lesbian chatroom if ur a guy lol”.

På den ene chatkanalen klikket jeg meg inn på den homofile chattegruppen og fikk ingen henvendelser der som kvinne. Jeg fikk heller ingen henvendelser da jeg, fortsatt med et tacky, men mer gutteaktig nick, gikk inn i lesberommet som mann fra hverken andre menn eller kvinner. Som mann fikk jeg heller ikke mange henvendelser i hovedrommet, noe som endret seg da jeg klikket meg inn som kvinne. Det var som om alt av hankjønn hadde blitt 14 år igjen og blitt fostret opp på porno à la Gonzo.

Ingen forventer at det skal være plettfri, galant kurtisering på G når man er på den store verdensveven med seksuelle intensjoner. En og annen slik henvendelse hadde også vært å forvente, for det er jo tross alt en del merkelig ute og går og står på det store internettet, men det er nokså voldsomt når kun én av minst 40 henvendelser er fra en kvinne, når man tross alt har besøkt fire ulike chat rooms med mange brukere.

Dette er selvsagt heller ikke ene og alene representativt hverken for problemstillingen eller for menn generelt sett, men det er interessant å se hvordan også dette bidrar til å bekrefte de holdningene mange jenter som liker jenter opplever at folk rundt dem har. Vi må se på det store bildet som dannes ut i fra mange eksempler. I tillegg går det på den generelle oppfatningen av kvinners seksualitet, hvor kvinner er de som gir sex og skylder sex og tvinges til sex, men i seg selv ikke er noe annet enn objekt for andres nytelse. Kvinnfolk med sansen for kvinnfolk, er fullstendig i stand til å forvalte sin egen seksualitet og kose seg med den uten at det må være en mannlig part involvert, men dette virker det som at er vanskelig for mange å fatte. For om man i en del tilfeller nekter å være en ”cumdumpster”? Da er man en hore, en fitte og ei kjerring. Og det var visst utfallet av min karriere som lesbisk sexchatter (hvilket trolig ikke vil gjenta seg med det første, da hele opplegget var nokså ubehagelig, guffent og for…noe…for meg) – en hore, en fitte og ei kjerring. Alt fordi jeg ikke ville titte på utovertiss eller vise dåse på cam. Ikke en gang for penger.

Og til slutt? Litt godsaker snappet opp fra disse rommene, klart beregnet på og rettet mot et lesbisk publikum – nei, vent…:

Topp 5 sitater som ikke finnes i skjermdump:

why u interrogat me lik a police officer bitch?
i can be nice to u i want to fuck u please please please
ur all just chepa ass cunts never givin anythin
lol ur not that pretty after all not showing off lol
i wanna fuck u please
dont u wanna fuck me?!
fucking whore u suck
ugly ass bitch
ill kill u
please fuck me
please

NB! Nå er det helt klart sikkert slik at mer lukkede, mindre anonyme chatsider, fora og andre kontaktsider for kvinner som liker kvinner kan noe mer stuerene enn dette her (dog har flere rundt meg uttalt at det er mange mindre trivelige henvendelser som ikke tar høyde for seksuell orientering som dukker opp i lukkede fora også, også de større og mer etablerte…), for når det gjelder gratis nettsider hvor det er lett å logge seg på, vil det automatisk dukke mye rusk opp. Det betyr ikke at problemet ikke er reelt – snarere tvert om. Med mange som ønsker å få deg over på Skype og din personlige Facebook-side, som kommer med invitasjoner til faktisk fysisk sex, og ønsker å finne ut av hvem du er og hvor du bor, er det ikke bare sånn at chatrommet er en fantasiverden, men også enda et slags kjøttmarked for runkemateriale, som ikke akkurat er i den kvinnelige parts favør. En kollektiv anonym objektifisering er ikke akkurat konstruktivt og er i hvert fall ikke inviterende.

(Alle brukernavn er sladdet og chatsidene vil ikke oppgis offentlig her grunnet personvern)

January 15, 2015

Sees, ikke høres

Det er ikke alltid like greit å være ung kvinne i 20åra. Identitetskrisene står i kø, frykten for arbeidslivet holder deg våken om natta, og oppå alt dette skal man sjonglere et mer eller mindre eksisterende sosialt liv. Da er det enda godt at gutta fra årets utgave av Paradise Hotel har gitt oss oppskriften på hvordan vi kan fange guttas interesse, sånn at vi slipper å lure på det.

Dere kan lese saken her, men kjapt oppsummert er suksessformelen: sprettrumpe + passe store pupper + generelt pen + noe anonym personlighet. Du skal sees, ikke høres, og du må for all del ikke være stygg eller ta for mye plass, for da er du irriterende.

Det er enda godt disse gutta finnes, slik at vi kvinner kan bli fortalt at det fortsatt er viktigst at vi er søte og snille, at det ikke er så viktig hva vi har mellom øra så lenge vi opprettholder sprettrumpa. Det var virkelig 10kg som forsvant fra skuldra for de av oss som kan gå under kategorien ”konvensjonelt pen”. Nok dype knebøy, så ordner livet seg. Kjappe løsninger for å bli vurdert som et bra nok menneske. Det er godt å vite at noen fortsatt setter pris på oss om vi ser bra ut og ikke tar for stor plass. En kjip arbeidsgiver gir jo null kreditt for forseggjort sminke og veltrent kropp. Det er hardt å bli dømt ut fra hva vi faktisk har gjort og hva vi kan. Grusom belastning. Enda godt noen fremdeles setter pris på genene våre. Får bare håpe de har en sekk med gryn og er villig til å signere en feit skillsmisseavtale av typen man kun ser på film.